Utdrag fra debatten om eksistensielle spørsmål og åndelige behov har en plass i den offentlige behandlingen? Utgangspunktet var en artikkel av Lars Lien & Anders Malkomsen i Tidsskrift for Legeforeningen der de tar til orde for at livets eksistensielle spørsmål ofte blir aktualisert i møte med sykdom, men får lite oppmerksomhet i helsevesenet.

Lien viste til studier der pasienter utrykte ønske om at eksistensielle spørsmål får mer plass i terapirommet. Det underliggende problemet synes å være at den medisinske modellen ikke gir plass til samtaler om eksistensielle temaer. Den biopsykososiale modellen bør derfor utvides med et eksistensielt perspektiv.

Deltagere i debatten (fra venstre): Lars Lien (leder av Norsk Psykiatrisk forening), Øyvind B. Føreland (ARA), Kjell Kåre Isaksen (Miljøarbeider – Filadelfia Omsorgssenter), Camilla Bang Langeid (Regionleder – Det Hjelper), John-Kåre Vederhus (ARA) og David Hansen (Politiker (KRF) og jurist).

Føreland opplevde at det er en del rom for å snakke om eksistensielle spørsmål i de offentlige helsetjenestene. Dette må bevares, men det finnes absolutt forbedringspotensialer. Ulike yrkesgrupper bør utfylle hverandre og sammen bidra til å gi bedre eksistensiell omsorg. Psykologer knyttet til fastlegekontorer kan være et mulig tiltak som kan føre til forbedring. Føreland sa seg enig med Lien i at alle yrkesgruppene bør anerkjenne viktigheten av det eksistensielle og åndelige. Det er viktig at helsepersonell tar opp temaet da flere pasienter er redd for å selv ta opp åndelige erfaringer i frykt for å fremstå som psykotiske. Liens presentasjon av kunnskap på området er viktig: gode samtaler rundt religiøse tema med psykotiske pasienter fører ikke til forverring, men heller til bedring.

Vederhus støttet også Liens initiativ. Samtidig opplever han at det har vært forskjell mellom fagfelt. Sykepleiere har for eksempel alltid hatt et ideal om å se hele mennesket, inklusiv deres eksistensielle behov. Fagfeltet religionspsykologi er en veldig god tilnærming – det tar menneskers eksistensielle spørsmål på alvor – samtidig som en ikke tar stilling til det metafysiske spørsmålet om Gud finnes.

Vederhus peker på at 12-trinns baserte fellesskap innenfor rusfeltet, for eksempel Anonyme Narkomane, har et tydelig søkelys på at eksistensielle spørsmål er svært viktig for å løse et rusproblem, men de tar ikke stilling til hvordan den enkelte skal definere sin «høyere makt». Enkeltmedlemmer bruker alt fra sekulære definisjoner om å få støtte av et fellesskap til en eller annen form for livssynsmessig overbygning, som religiøs tro. I slike fellesskap kan enkeltmennesker hjelpe og støtte hverandre på tvers av forskjellige livssyn. Slike brukerbaserte program kan derfor være et eksempel for profesjonelle, for eksempel ved sine praktiske forslag om hvordan spørsmål om skyld kan håndteres.