was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12-trinnsbehandling: Øistein Kristensen

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi overlege Øistein Kristensen som begynte på A-klinikken i 1979 og arbeidet fram til og med 2017.

KLINISK PRAKSIS OG VEILEDNING

 

overlege Øistein Kristensen
(foto: John-Kåre Vederhus)

Når begynte du og når sluttet du ved A-klinikken? Hvor stor har stillingsprosenten vært?

Jeg begynte på A-klinikken i 1979 som et ledd i min spesialisering i voksenpsykiatri. Det var bare 1 ½ legestilling ved klinikken og Karsten Nordal var like før blitt ansatt som overlege i en 100 % stilling. Vi hadde et flott samarbeid som ga mersmak. Jeg ble spesialist i psykiatri 1981 og arbeidet som overlege ved forskjellige psykiatriske institusjoner i Kristiansand og Arendal fram til 1986, da Vest-Agder fylkeskommune klarte å opprette en full overlegestilling nr. 2, som jeg ble anmodet om å søke. Jeg ble ansatt i 100 % stilling i 1986. Etter alderspensjonering i 2012 fortsatte jeg å arbeide to dager i uka fram til 1.1.2018.. Til sammen har jeg vært ved ARA i 34 år.

Hvilke oppgaver har du hatt fra starten av og utover? Hvorfor endret ev oppgavene seg?

I ansettelsespapirene står det at foruten å gjøre klinisk pasientarbeid skulle jeg også drive forskning, samt skaffe meg oversikt over all metodefaglige viten på rusfeltet og bruke denne til å utarbeide en plan for rusbehandlingen i Vest-Agder. Ingen enkel oppgave, spesielt når det ikke var avsatt midler til forskning. All forskning og metodeutvikling måtte gjøres utenom arbeidstid, på netter og i helger.

Hva har vært drivkraften? Hvordan ble du rekruttert inn i stillingen?

Jeg ble tidlig interessert i rusmiddelmedisin. I motsetning til flere andre ansatte, hadde jeg ikke egenerfaring eller pårørende-erfaring med rusproblematikk, men jeg vokste opp som nærmeste nabo til Blå Kors hjemmet (nå Enhet for rehabilitering) i Gyldenløvesgate og lærte å se forskjellen på ”våt” og ”tørr” alkoholisme. Som psykiater var jeg opplært til å se på rusmiddelavhengighet som et symptom på en underliggende psykisk lidelse eller barndomstraume. I symptom-modellen var det sentralt å behandle den såkalte grunnlidelsen eller traumet og så håpe på at symptomene, dvs rusatferden, skulle forsvinne. Denne modellen førte ikke fram for meg, og etter mange skuffelser, jaktet jeg etter andres erfaringer. Etter et besøk hos dr. Oscar Olsen, grunnleggeren av A-klinikken, så jeg at hans tilnærming, ga langt bedre resultater. Dette skjerpet min nysgjerrighet og jeg ville gjerne lære mer. Det var ingen tilfeldighet at samtlige av mine legekollegaer frarådet meg da de hørte at jeg ønsket å arbeide på rusfeltet. Blant medisinere flest var det å være psykiater eller enda verre rusmiddelmedisiner forbundet med liten prestisje. Følgende bemerkninger var gjengse: ”Det er da så trøsteløst og tungt og trist”. ”Vil du heller ikke velge en spesialitet hvor du kan gjøre noe for pasientene?” Når jeg likevel gjorde alvor av mitt forsett, skyldtes dette følgende: interesse for mennesker, oppdagelse av hvor utbredt rusmiddellidelser var i samfunnet, dr. Oscar Olsens optimistiske holdning og en viss stahet.

I symptom-modellen var det sentralt å behandle den såkalte grunnlidelsen eller traumet og så håpe på at symptomene, dvs rusatferden, skulle forsvinne. Denne modellen førte ikke fram for meg.

(Øistein Kristensen)

Hvilken utdanning og erfaring har du?

Jeg studerte medisin ved Universitetet i Oslo og tok medisinsk embetseksamen i 1973. Fra 1973 til 1975 var jeg turnuslege i indremedisin og kirurgi ved Rjukan Sykehus og hadde distriktspraksis hos kommunelegen i Sykkylven. Jeg valgte så å spesialisere meg i psykiatri (5 år) og arbeidet som lege på Kristiansand Sanitetsforenings Klinikk for nervøse, Eg Sykehus og psykiatrisk avdeling på Fylkessykehuset i Fredrikstad. Ble godkjent som spesialist i psykiatri i 1981. Arbeidet som overlege i psykiatri på Klinikk for nervøse, Kristiansand og Aust-Agder Sentralsykehus i 6 år, delvis parallelt med arbeid på Akuttstasjonen.  Tok 2-årig videreutdanning i psykoterapi ved Institutt for psykoterapi i Oslo og senere Legeforeningens 2-årige familieterapiutdanning med lærekrefter fra Institute for FamilyTherapy i London. Er godkjent som veileder i familieterapi. Ble godkjent som spesialist i rus- og avhengighetsmedisin i 2015, som en av de første i Norge. Har tatt eksamen i Medisinsk statistikk og i Forskningsmetodikk ved Høgskolen i Agder (nå UiA) og hadde forskningserfaring fra Farmakologisk institutt i Oslo og fra psykiatrien. Jeg har vært klinisk veileder for 20 LIS-leger i psykiatri og rusmedisin.

Du begynte ved A-klinikken like før omlegging til 12-trinnsbehandling, og var en av drivkreftene til å få innført denne modellen. Hva var grunnen til din iver her?

Symptom-modellen som jeg hadde brukt i psykiatrien fungerte ikke for meg. Jeg var på jakt etter noe bedre. Erfaringene med 12-trinnsmodellen fra USA, Sverige og Island var oppmuntrende når det gjaldt behandlingsresultater. Dr. Oscar Olsen på A-klinikken hadde denne erfaringen, men alle elementene i behandlingen var ikke tatt i bruk. Det var mye nytt å sette seg inn i, mye å lese. Et intensivkurs på Borgestadklinikken med lærere fra Johnson Institute i Minnesota samt et hospiteringsopphold på Island (Islandske behandlingsstiftelsen) var en øyeåpner for meg.

Erfaringene med 12-trinnsmodellen fra USA, Sverige og Island var oppmuntrende når det gjaldt behandlingsresultater.

(Øistein Kristensen)

Er det noe spesielt du vil fremheve som viktig for effekten av 12-trinnsbehandling?

Familie og brukerperspektivet, gruppebehandlingen, familieprogrammet, etisk rådgivning, oppfølgingsprogrammet og det nære samarbeidet med selvhjelpsbevegelsen AA, NA og Al-Anon. Det geniale er at man betrakter ruslidelsen som en primærlidelse og har klart å kombinere brukererfaringen (de 12-trinn) og den til enhver tid beste bio-psyko-sosiale behandlingstilnærming. Modellen bruker terapeuter med egenerfaring og profesjonelle helse og sosialarbeidere. Dette gir en enhetlig forståelse og optimistisk syn på endring av atferd.

Hvor lenge arbeidet du som behandler?

Jeg har arbeidet med psykiatri og rusmiddelmedisin i 43 år, de siste 15 år mest som forsker, underviser og klinisk veileder for unge leger i psykiatrisk og rusmiddelmedisinsk spesialistutdanning.

Hvilken erfaring hadde du med deg fra tidligere, som har vært nyttig for deg i stillingen som behandler og overlege i det praktisk-kliniske arbeid?

Holdningsmessig var det viktig at jeg hadde en solid psykiatrisk spesialistutdanning med videreutdanning i psykoterapi og familieterapi. Behandling av rusmiddellidelser måtte jeg lære på nytt.

Hva opplever du har utviklet seg bra i rusfeltet, ev dårlig lokalt?

Det har vært en krevende utvikling på rusfeltet. Det er langt flere rusmidler å forholde seg til nå enn før og psykiatrisk tilleggsproblematikk er økende med nye pasientgrupper. På behandlingsfeltet har man klart å tilpasse 12-trinnsmodellen til behandling av andre rusmidler enn alkohol, samt til pasienter i LAR-behandling. Takket være et stabilt og kunnskapsrikt personale har tilpasningene gått bra. Nå er ARA inne i et generasjonsskifte. Nasjonalt legges rusmiddelpolitikken om med bl.a avkriminalisering av rusmidler som cannabis og større fokus på skadereduksjon. Dette vil kunne kreve supplering med nye bio-psyko-sosiale behandlingsmetoder. ARAs mulighet til å utdanne egne spesialister lover godt for fremtiden. Det blir viktig å beholde tradisjonsbærere og en rimelig balanse mellom erfaringsterapeuter og spesialister. Jeg ser lyst på fremtiden for ARA.

Om du skal uttale deg generelt: Hvem er den gode behandler i Tverrfaglig rusbehandling (TSB)?

Her uttaler jeg meg som lege. Han/hun må være en god og aktiv lytter, gi trygghet, innstille seg på hvor pasienten befinner seg, skape tillit og allianse, sortere og kontinuerlig drive motiveringsarbeid mot et omforent mål. Han/hun må ha kunnskap og kompetanse om rusmiddellidelsenes opphav, forløp og konsekvenser, kjenne de vanligste forsvarsmekanismer som benektning, projisering og bagatellisering, være ærlig og om nødvendig også direkte. ”Tøff kjærlighet”. For å kunne drive en god samtalebehandling kreves teori, en god holdning og tilegnede teknikker og ferdigheter. I tillegg kommer ansvar for pasientens familie og godt kjennskap til farmakologisk behandling. Samt grunnleggende legefaglige kunnskaper og praksis.

En god behandler må ha kunnskap og kompetanse om rusmiddellidelsenes opphav, forløp og konsekvenser, kjenne de vanligste forsvarsmekanismer som benektning, projisering og bagatellisering, være ærlig og om nødvendig også direkte.

(Øistein Kristensen)

Hva er du mest stolt av, av det du har gjort ved ARA som kliniker?

Som kliniker er det å ha vært med på oppbyggingen av modulene i det 12-trinn orienterte behandlingsprogrammet med vekt på pårørende og barneperspektivet, samt bruk av behandlere med egenerfaring. Oppfølgingstudier i etterkant over lang tid har dokumentert at behandlingen er effektiv og at pasient- og pårørendetilfredsheten er stor. Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer fra 2016 anbefaler nå 12-trinns behandling på linje med andre behandlingsmodeller. Dette hadde ikke vært mulig uten støtte av gode medarbeidere og ledelse.

Hva er de viktigste elementene i en 12-trinnsbehandling, slik du ser det?

12-trinnsbehandling er en metode spesifikt innrettet mot endring av rusatferden, samtidig som den også ivaretar familieperspektivet gjennom et psykoedukativt familieprogram.

Døgnbehandling er vanligst og varer fra 4 – 8 uker, med påfølgende deltakelse i polikliniske ettervernsgrupper, vanligvis i ett år. Målsettingen for behandlingen er rusfrihet og forbedret livskvalitet for pasient/bruker og familie.

12-trinns behandling skiller seg noe fra annen behandling i det den drar brukererfaring inn i behandlingen ved å benytte seg av filosofien fra 12-trinnsgruppene som et tillegg til evidensbaserte nevrobiologiske og psykososiale perspektiver på rusmiddelavhengighet. Terapeuter med egenerfaring er med i det tverrfaglige teamet. Hovedvekt i behandlingen legges på gruppeterapien med åpne grupper. Samtaler med etisk rådgiver er også vektlagt, likeså familieperspektivet.

Dagbehandling og poliklinisk behandling etter samme modell er også mulig. Pasientene anbefales og motiveres for å benytte selvhjelpsgrupper som AA og NA etter fullført behandling der en slik tilnærming passer pasienten. Al-Anon anbefales for familie/pårørende.

Familie og brukerperspektivet, gruppebehandlingen, familieprogrammet, etisk rådgivning, oppfølgingsprogrammet og det nære samarbeidet med selvhjelpsbevegelsen AA, NA og Al-Anon har vært viktig.

(Øistein Kristensen)

Du forteller om åpne grupper som viktig. Hvorfor er dette viktig?

Vi startet med lukkede grupper, men frafallet var stort og fullføringsprosenten liten. Åpne grupper, der f.eks to nye kom inn hver uke og to gikk ut, fungerte betydelig bedre. Prinsippet med at den som var kommet lengre i behandlingsprosessen kunne bidra med sin erfaring til den nyankomne, bidro sterkt til langt flere fullførte behandlingen.

Prinsippet med at den som var kommet lengre i behandlingsprosessen kunne bidra med sin erfaring til den nyankomne, bidro sterkt til langt flere fullførte behandlingen.

Hvordan ser du på at LAR-pasienter i dag kan gå inn i 12-trinnsbehandling? Herunder: Hva tror du er viktig å ta hensyn til i en slik behandling, for at den enkelte skal få best mulig nytte av behandlingen?

Det er positivt at pasienter i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) også kan få nytte av 12-trinnsbehandling, slik at de står bedre rustet til å takle sin avhengighetslidelse. Den svenske rusmiddelforskeren, Marcus Heilig, har skrevet en bok om det 13. trinnet, der medikamenter kombineres med psykososial behandling. Tolvtrinnsinstitusjoner i USA, som Betty Ford klinikken og Hazelden har åpnet opp for dette.

 LAR-pasienter som tas inn i behandling bør nok ha vist seg stabile over en viss minimumsperiode (f.eks 6 måneder), før de vil være mottakelig for å arbeide med sin avhengighetsproblematikk og følelser og tenkning knyttet til denne. LAR-medisinene, rett dosert, stabiliserer pasientene, slik at de kan ta i mot behandling. Kanskje det er lurt å se analogien med rett dosering av insulin til en diabetiker. Overdrevent medikamentprat bør nedtones. LAR-pasientene bør være ferdig med dette, dersom de skal inn i gruppe med ikke-LAR pasienter.

LAR-pasienter som tas inn i behandling bør nok ha vist seg stabile over en viss minimumsperiode (f.eks 6 måneder), før de vil være mottakelig for å arbeide med sin avhengighetsproblematikk og følelser og tenkning knyttet til denne.

(Øistein Kristensen)

Du er en belest mann: hva er den beste boken du har lest?

Vanskelig spørsmål. Det er så mange som har gjort inntrykk og jeg har mange hyllemetre med bøker. Men skulle jeg velge; av skjønnlitterære bøker er det to oppvekstromaner som har satt sine spor, nemlig Beatles av Lars Saabye Christensen og Seierherrene av Roy Jacobsen.

Hvilken fagbok/bøker har vært viktigst for deg som forsker og behandler?

Her vil jeg nevne: ”Storboka” til Anonyme Alkoholikere, læreboka ”Rus og avhengighet” til Mørland og Waal,  Fekjærs bok ”Rus – bruk, motiver, skader, behandling, historikk”, John Bricks bok ”Handbook of the Medical Consequenses of Alcohol and Drug Abuse” og Kim Mueser og medarbeideres bok ”Integrert behandling av rusproblemer og psykiske lidelser».For forskning kommer jeg ikke utenom ”Fra ide til prosjekt – en innføring i klinisk forskning”, skrevet av Svein Friis og Per Vaglum.

De siste årene er det kommet en rekke nettsteder med mye lett tilgjengelig fagstoff, kunnskapsoppsummeringer, spørreskjemaer, instruktive videoer, som delvis erstatter bøker. Dessuten blir det mye mer artikkellesing både på nett og i tidsskrifter.

Du har interesse for musikk, litteratur og kunst?

Jeg har alltid hatt stor interesse for musikk. Min far hadde absolutt gehør og behersket en rekke instrumenter. Han var stort sett selvlært. Undervisning hadde han bare hatt for Cello. Min mor sang i kor. Jeg hadde også en onkel som spilte i symfoniorkesteret. Da jeg var 7 år kjøpte min far piano, slik at jeg kunne begynne å ta timer i klassisk piano. Det var et stort løft økonomisk for mine foreldre og utgjorde på den tiden en årslønn. Det var mye sang og musikk i heimen og mange å spille sammen med.  I slutten av tenårene gikk interessen mer og mer over fra klassisk til jazz og jeg har vært på mange jazzfestivaler både i Norge og utland. I dag er jeg glad i begge genrer, bare kvaliteten er god. Musikken har vært en fin hobby ved siden av det faglige som har tatt det meste av min fritid.

I slutten av tenårene gikk interessen mer og mer over fra klassisk til jazz og jeg har vært på mange jazzfestivaler både i Norge og utland.

(Øistein Kristensen)

På bakgrunn av utdanning, erfaring og kunnskap har du vært en hyppig brukt veileder ved ARA.  Hvorfor er veiledning viktig i rusfeltet?

Behandling av rusmiddellidelser byr på mange utfordringer som ikke alltid er like lett å takle (utagering, manipulering, alvorlige abstinenssymptomer, alvorlige somatiske og psykiske plager, selvmordsforsøk, trusler etc.) I tillegg kreves kjennskap til en rekke lover og forordninger. Veiledning er helt nødvendig og veilederne må ha veiledningsutdannelse. Leger i spesialisering har i følge spesialistreglene krav på en times klinisk veiledning pr. uke. I tillegg kommer psykoterapi eller gruppeveiledning. Den kliniske veiledningen kvalitetssikrer at kandidaten utvikler sine ferdigheter, holdninger og anvender sine kunnskaper på en faglig forsvarlig måte. Terapiveiledningen tar sikte på å utdype forståelsen av lege/pasientforholdet gjennom systematisk terapeutisk arbeid med særlig vekt på forhold som er spesifikke for rus-og avhengighetslidelser. Det vesentlige innholdet er de generelle evidensbaserte psykoterapifaktorene som klinisk kommunikasjon, empati og relasjon mellom pasient og behandler.

Veiledning er helt nødvendig og veilederne må ha veiledningsutdannelse.

(Øistein Kristensen)

Du har gitt mye veiledning på SCL-90-R. Hvorfor mener du denne testen viktig?

Mange som kommer til rusbehandling i dag frembyr også psykiske symptomer. Disse kan være primære eller sekundære i forhold til ruslidelsen. Hopkins Symptom Check List-90-Revidert (SCL-90-R) har vist seg å være et glimrende screeninginstrument for å avgjøre om det foreligger psykisk samsykelighet (komorbiditet), forutsatt at instrumentet brukes på rett måte. Det er også nyttig for å følge pasientene over tid.

Hva med GAF? Har det noe for seg å bruke denne testen i rusfeltet?

Den globale funksjonstesten GAF ble pålagt brukt både i psykiatriske og rusbehandlingsenheter på Sørlandet Sykehus, til tross for at det før innførelsen ble påpekt at den i rusmedisinen hadde lite for seg. Erfaringen viser at den er unyttig i TSB. I diagnosesystemet DSM-V fra 2013 er den også fjernet. Det er på tide å ta den ut, eventuelt erstatte den med noe bedre.

Erfaringen viser at GAF er unyttig i TSB. I diagnosesystemet DSM-V fra 2013 er den også fjernet. Det er på tide å ta den ut, eventuelt erstatte den med noe bedre.

(Øistein Kristensen)

FORSKNINGSARBEIDET

Klinisk forskning har vært en viktig del av din virksomhet. Når begynte du som forsker? Hvorfor begynte du å forske?

Jeg startet som studentforsker på Farmakologisk institutt, UiO i 1970, drev med forsøk og prøvde ut forskjellige medikamenter på dyr ved siden av legestudiet. Skrev min første avhandling i 1971 og min første kliniske pasientrelaterte artikkel i 1974. Siden har det blitt en del internasjonale vitenskapelige artikler enten som hovedforfatter eller medforfatter i psykiatriske eller rusmiddelmedisinske emner. Noen kronikker og bokkapitler, videoproduksjon og undervisningsfilmer, samt etablering av A-klinikkens forskningsserie.

Jeg har publisert ca 50 vitenskaplige artikler om rusbehandling og psykiatri, men aldri tatt noen doktorgrad. Ble, i forbindelse med opprettelse av studium i rusproblematikk på Universitetet i Agder, vurdert som professorkompetent etter gjennomgang av vitenskaplig produksjon og klinisk erfaring og tilbudt jobb som professor. Av aldersmessige grunner ble vi enige om at det var bedre å satse på unge krefter.

Har deltatt i faglige seminarer i inn og utland og sittet som medlem i internasjonale vitenskaplige arrangementskomiteer (ISAM og EUROPAD). Ble oppnevnt som medlem av Regjeringens nasjonale ekspertkomite for rusproblematikk 2003-2005 og som medlem av Helsedirektoratets ekspertkomite for utarbeidelse av Nasjonale faglige retningslinjer for rusbehandling og rehabilitering  2011-2014.

Grunnen til at jeg startet skyldes antakelig min store nysgjerrighet. Som barn stilte jeg meg ofte spørsmål om hvorfor og hvordan ting henger sammen. Jeg likte å undersøke fisker og døde fugler for å se hva som befant seg inni. 

Når ble det etablert egen forskningsenhet ved A-klinikken/ARA?

Etter å ha drevet forskning på fritiden ved siden av full klinisk stilling, utviklet det seg gradvis en forståelse blant ledelsen at uten forskning ville man ikke kunne få noen fagutvikling, og uten fagutvikling ingen bedring av pasientbehandlingen.

Agderforskning utarbeidet på oppdrag en strategiplan i 1999 der man anbefalte opprettelse av en liten avdeling med en forskningssekretær i 100% stilling og en forskningsleder i 50% stilling samt at man ellers kjøpte tjenester eksternt når det gjaldt statistikk og prosjektledelse. Samarbeid med HiA/UiA, der studenter bidro i forskningsarbeidet skulle fortsette og vi fikk etter hvert en sekretær i 20% stilling. Avdelingsleder Olav Haavorstad viste stor interesse for forskning og la forholdende til rette slik at en egen enhet for forskning, fagutvikling og undervisning (FoU-enheten) fikk lokaler i 2.etasje på A-klinikken i 2004. To år tidligere ble jeg fast medlem av forskningsrådet/forskningsutvalget på Sørlandet Sykehus og satt der i 12 år.

Hvordan har forskningsenheten utviklet seg?

Fra 2001 ble jeg ansatt som forskningsleder i halv stilling. Senere fulgte undervisningsleder og sekretær, begge i halv stilling og fra 2003 ble det opprettet en 40% doktorgradstipendiatstilling.

Hva er så gjort?

For oss var det viktig å finne ut om behandlingen hjelper pasientene. Forskningen har derfor vært klinisk rettet (pasientrettet). Stadig ny kunnskap fra biologi, psykologi og epidemiologi fører til nye behandlingsmetoder, som må evalueres for å se om de har livets rett. Kost/nytte studier kreves for å finne de beste løsninger. Fem forskningsområder ble valgt ut og prioritert: Effektstudier av 12 trinnsbehandling, neurobiologisk og nevrofarmakologisk behandling (herunder LAR og AD/HD) der ARA har spesiell kompetanse, barns oppvekst i rushjem, kombinasjonen av ruslidelser og psykiatriske lidelser med spesielt fokus på tvangsinnleggelser, samt etiske aspekter i behandling.

I 12 år gjorde vi systematiske etterundersøkelser for å se på resultatet av 12 trinnsbehandling. Resultatene var gode og på linje med de amerikanske privatklinikker.

Dr. Bjørg Hjerkinn tok sin doktorgrad i 2012 “A cohort study of pregnant substance-abusing women and their children, attending a Special Child Welfare Clinic in Kristiansand, Norway, 1994 – 2002”.

Samme året fulgte John-Kåre Vederhus med sin doktorgrad “Addiction professionals’ and substance abuse patients’ attitudes towards and usage of 12-step-based self-help groups”.

I 2013 disputerte Anne Opsal for sin doktorgrad “Involuntarily admitted patients with substance use disorders”.

Overlege Adrian Razvan Pasareanu disputerte I januar 2019. Avhandlingen hans het «Inpatient treatment for patients with substance use disorders: outcomes at 6 months follow-up for both voluntarily and compulsorily admitted patients.” Dette er en videreføring av Anne Opsals arbeid. Dr. Pasareanu har gjort en oppfølgingstudie av både tvangsinnlagte og frivillig innlagte, sammenlignet resultater og viste at også tvangsinnleggelse gir bedre rusmestring og livskvalitet for pasientene.

Det har vært et mål at forskningsenheten alltid skal ha stipendiater i et doktorgradsløp, en disputas hvert 3. år og hvert år publisere minst 3 vitenskaplige artikler i internasjonale fagtidsskrift. Pr. 1.2. 2019 er det avlagt 9 mastergrader og 5 doktorgrader, publisert 135 vitenskaplige artikler (hvorav 32 i Forskningsserien), laget filmer og videoer.

Det ble en opptur for enheten i 2006, da professor dr.med Thomas Clausen fra Senter for rus og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo ble knyttet til vår forskningsenhet i 20% stilling. Takket være han får stipendiatene kompetent veiledning og vi er blitt tilknyttet nasjonale og internasjonale forskernettverk.

Vi har vært heldige og fått økonomisk forskningsstøtte fra Norges Forskningsråd, Helse Sør-Øst, Norske kvinners sanitetsforening og Sørlandet Sykehus. Uten denne støtten og positiv innstilling fra ledere på ARA som Olav Haavorstad og Arne Bie, avdelingsoverlegene Karsten Nordal, Olav Espegren og Terje Lølandsmo, samt klinikksjef Anders Wahlstedt og forskningsjef Svein Gunnar Gundersen på Sørlandet Sykehus, hadde ikke FOU-enheten hatt den status nasjonalt som den etter hvert har fått.

Overlege Bjørg Hjerkinn overtok som enhetsleder av FoU da jeg ble pensjonist i 2012. John-Kåre Vederhus er fast ansatt som forskningsansvarlig og Grethe Høyåsen som sekretær. Undervisningslederstillingen har skiftet flere ganger. Dagens undervisningsleder er Frode Nordhelle som også fungerer som enhetsleder for FoU-enheten etter at Bjørg Hjerkinn ble pensjonist. Jeg var svært takknemlig for få lov til å fortsette som seniorforsker og veileder i en liten stillingsbrøk fram til 1.1.2018. Fra 2015 har ARA-FoU prioritert følgende forskningsområder:

  1. 12-trinnsbasert behandling og selvhjelpsgrupper
  2. Barn, familier og pårørende av rusavhengige
  3. Enkeltprosjekter etter ønske fra egen organisasjon og med mulighet for ekstern finansiering

Hva kreves for å være en god forsker?

Du må ikke være for avhengig av andre menneskers meninger.
Du må trives i enerom
Du må være utholdende.
Du må være interessert i å gjøre ting mer eller bedre enn andre.
Du må ha en hang til systematikk og evne til logikk.
Du må være pågående og nysgjerrig, og ha driv og engasjement.
Du må ha en journalistisk evne til å se de store linjer og ikke bare detaljer.
Du bør også ha et minimum av intelligens

Professor Stephen Seiler på UiA har summert dette opp i tre G-er og tre I-er, nemlig: Godt hode, gode spørsmål og godt verktøy. I tillegg kreves interesse, initiativ og intensitet og ikke minst en tålmodig familie.

Hvilken forskning savner du mest ved ARA i dag?

Produktkontrollen – kontinuerlig oppfølging av pasienter som har gjennomgått behandling for å se hvordan det går og justering av kursen når man ser resultatene etter innføring av nye elementer i behandlingen. Det ble gjort fortløpende i løpet av de første 10 år og er lovbestemt, men har ikke vært brukt i senere år. Dette burde gjøres på alle sengeposter, dagenheter og poliklinikker.

Oppbygging av kvalitetsregistre og systematisk utprøvning av nye behandlingsmetoder, som f.eks vaksinasjon mot rusmiddelavhengighet, farmakologisk behandling, bruk av nevrofeedback, FACT-team, mindfulness, musikkterapi etc.

  • Langtidsstudier
  • Bruker- og pårørende-undersøkelser
  • Kombinasjonen av ruslidelser og psykisk helse, som f.eks ruslidelser og suicidalitet. LAR og seksualitet
  • Nevropsykologiske aspekter
  • Drop-out problematikk
  • Studier av rusmidler i forskjellig biologisk materiale.

Du har vært med å etablere rusmedisin som egen spesialitet i Norge. Hvordan?

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er et selvstendig fagfelt på lik linje med psykiatri og somatikk med grenseflater til disse, men også med en viss overlapping. Rusmiddelmedisinen har egen tilnærming og egne behandlingsmetoder, som ikke ble ivaretatt da TSB ble en del av spesialisthelsetjenesten ved Rusreformen i 2004. Det var to ganger tidligere reist forslag om etablering av en egen spesialitet i rus-og avhengighetsmedisin. Første gang var i 1999 og forslaget ble den gang avslått av legeforeningen. Neste gang det ble søkt om en ny spesialitet i rusmedisin var i 2001 og forslaget ble avvist av Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (NR). Det ble begge ganger hevdet at spesialister i allmennmedisin, psykiatri og indremedisin kunne dekke rusfeltet med legetjenester. Det ble i årene deretter i økende grad satset på å styrke legers kompetanse i rusmedisin. Til tross for denne innsatsen fortsatte rusfeltet å ha store problemer med å rekruttere leger og det var stor gjennomtrekk i eksisterende legestillinger.

Etter at Rusreformen trådte i kraft 1.1.2004 fikk spesialisthelsetjenesten ansvar for behandlingen av pasienter med rusmiddellidelser og et tredje spesialisthelsetjenesteområde, TSB, ble innført, likestilt med somatikk og psykiatri. Nå hadde man etablert et spesialistområde, men uten legespesialister. Etter en langdryg prosess ble egen spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin, som krever fem års utdannelse og praksis etter full legeautorisasjon, endelig godkjent i 2014.

Jeg fikk rik anledning til å følge prosessen gjennom artikkelskriving, nettverksarbeid og som medlem av diverse utvalg og ble selv godkjent som spesialist i 2015. Overlege Bjørg Hjerkinn, ARA gjorde en sterk innsats i arbeidsgruppen som ledet an og gikk også inn som fast medlem av spesialistkomiteen.

Burde ARA kanskje nå kalle seg avdeling for tverrfaglig rusmedisin, Agder?

I min tid har vi skiftet navn tre ganger allerede. Skulle vi ha et nytt navn, ville jeg gjort ære på dr. Oscar Olsen og kalt ARA for dr. Oscar Olsens klinikk for addiktologi

Hva er du mest stolt av å ha bidratt med som forsker?

I forskningssammenheng oppbygging av FoU-enheten til en liten robust enhet. Det høye aktivitetsnivået mht til artikkelproduksjon og doktor- og mastergrader på et forsømt forsknings felt med veldig mange kunnskapshull og lav prestisje. Opprettelsen av Stiftelsen Dr. Oscar Olsen Fond og dr. Oscar Olsen prisen til fremme av norsk/nordisk rusmiddelforskning i 1994. Prisen deles ut hver annet år, og har satt A-klinikken på det nasjonale rusfaglige kartet.

At vi har kunnet bidra til opprettelse av egen legespesialitet i rus og avhengighetsmedisin og at ARA er godkjent som utdannelsesinstitusjon i både psykiatri og rus og avhengighetsmedisin.

At vi har kunnet bidra til opprettelse av mastergradmoduler i rusproblematikk i masterstudiet for psykisk helse på UiA.

Du er en av de få innen rusfeltet som er slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Hva er St. Olavs orden? Hvordan ser du selv på denne æren, som bare noen få nordmenn er forunt å få?

La meg først ta definisjonen: den Kongelige Norske St. Olavs Orden er en fortjenesteorden innstiftet av kong Oscar I i 1847. Den er oppkalt etter Norges helgenkonge, Olav den hellige. Ordenen tildeles ”som belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten”. Det var en stor overraskelse da kong Harald utnevnte meg til denne høythengende orden. Det virket ufortjent og jeg stod nesten litt utenfor meg selv. Etter Krigskorset og Borgerdådsmedaljen, er St. Olavs orden den edleste utmerkelse en kan få. Jeg har stor sans for kong Harald og det er klart jeg er takknemlig og glad, men det var først og fremst tanken om hva utmerkelsen ville bety for rusfeltet, som fikk meg til å motta ordenen i 2013. Av andre utmerkelser jeg har fått er Dr. Oscar Olsen prisen i 2004, Fagrådets pris for godt rusfaglig arbeid i 2011 og ”Ut av tåka prisen for cannabisforskning ”i 2015. For øvrig har dr. Oscar Olsen også fått St. Olavs orden og overlegene Olav Espegren og Kristin Bergstad Lazaridis har fått Kongens fortjenstmedalje, så ARA er godt representert. John-Kåre Vederhus fikk Dr. Oscar Olsen prisen i 2018 og har gjentatte ganger fått Sørlandet Sykehus pris (Grøttum-prisen) for beste vitenskaplige fagartikkel. 

Det var en stor overraskelse da kong Harald utnevnte meg til ridder av St. Olavs Orden. Det var først og fremst tanken om hva utmerkelsen ville bety for rusfeltet, som fikk meg til å motta ordenen i 2013.

(Øistein Kristensen)

Øistein Kristensen mottok St-Olavsorden i 2013.
(foto: John-Kåre Vederhus)

Helt til slutt vil jeg selv bare benytte anledningen til å takke deg for den gode støttespiller du har vært i forbindelse med revidering av Håndboka i 12-trinnsbehandling, for internt bruk ved enhet for gruppe. Du hadde hovedansvaret for den første i 1987. Hvorfor kan en håndbok være viktig for en behandlingsenhet? 

I forordet til håndboka fra 1987 skrev jeg: ”Omlegging av behandlingsfilosofi og praksis har gjort det nødvendig å lage en ”kokebok” i teori og praksis for de ansatte ved A-klinikken og Akuttstasjonen i Kristiansand”.  Mye har skjedd siden 1987 og tiden var inne for en ny bok. En norsk bok om 12 trinns behandling har lenge vært etterlyst. Den nye boka går enda et skritt videre og dekker et stort område. Jeg vil berømme Atle Fosse som har påtatt seg oppgaven med å skrive en moderne og oppdatert håndbok, som kan benyttes av nyansatte til å sette seg inn i faget og for erfarne som søker mer kunnskap om forskjellige emner. At den dessuten er elektronisk gjør at den er lett tilgjengelig og at muligheten for kontinuerlig oppdatering er til stede.

 

Legg igjen en kommentar

X