was successfully added to your cart.

Serie om ARAs pionerer: Miriam Holman

Dette er en serie intervjuer med noen av ARA`s pionerer i 12-trinnsbehandling. Vi har snakket med noen av dem. Her presenterer vi sykepleier Miriam Holman som arbeidet ved A-klinikken fra 1978 til 1992.

Hensikten er å formidle erfaring og interesse for 12-trinnsmodellen, samt hvordan de første pionerer lokalt i Vest-Agder tenkte terapeutisk i møtet med pasienter med rusmiddelavhengighet.

Miriam Holman. Privat. Tone Holman
Miriam Holman er vokst opp i Kristiansand og har bodd på Kongsgård i 43 år.
(Foto: Tone Holman, privat)

Når begynte og sluttet du ved A-klinikken?

Jeg begynte i 1978 og sluttet i 1992. 

Hvilken bakgrunn hadde du for jobben? 

Min utdanningsbakgrunn var sykepleier. Jeg tok Aker Sykepleierhøyskole, ferdig utdannet 1954. Senere, i 1962, tok jeg psykiatri og administrasjon ved Institutt for sykepleie ved Aarhus Universitet, Danmark.

Etter å ha jobbet på medisinsk avdeling ved Aker Sykehus ett år etter sykepleieutdanning, dro jeg, som mange andre sørlendinger tilbake til barndommens kyster. Der var jeg først ansatt på medisinsk avdeling ved Kristiansand sentralsykehus til 1960 (sykehuset endret navn til Vest-Agder sentralsykehus på 1980-tallet, etter å ha flyttet til Egs-jordet).

Jeg ble så spurt om å søke som avdelingssykepleier ved Klinikk for nervøse, noe jeg gjorde. Der var jeg til jeg begynte ved A-klinikken i 1978.  

Hva var viktig for deg når du begynte som leder ved klinikken?

Det viktigste for meg var å sørge for at arbeidet som Oscar Olsen hadde påbegynt ble videreført. Han grunnla tidlig på 1950-tallet (1954) A-klinikken i andre etasje av Havnevesenets lokaler på Gravene. Den ble senere flyttet til Kongsgård (1961).   

Var du engasjert i noe utover A-klinikken? 

Jeg var aktivt med i Vest-Agder krets av Norsk sykepleierforbund i mange år, også som leder lokalt noen år.

Vi jobbet mye i forbundet for å få Sykepleierhøyskole til Kristiansand. Senere ble jeg medlem i styret ved høgskolen.      

Var det noen spesielle utfordringer i den første tiden?

Det helt spesielle var at Oscar Olsen sluttet i 1978, det året jeg begynte. Han hadde vært lege ved klinikken fra 1954, og det viste seg veldig vanskelig å få søkere til stillingen. Det ble holdt flere møter om situasjonen med sykehussjef Birger Mjåland, overlege Rolf Jorde, dr Oscar Olsen og meg. Overlege Torbjørn Lie ved Klinikk for nervøse var også inne i bildet, og det ble bestemt at sistnevnte behandlingssted skulle hjelpe til med litt legehjelp pr. dag.  Alt så håpløst ut og nedleggelse truet.

Både Oscar Olsen og jeg var svært bekymret for at klinikken ville bli nedlagt. Jeg kjente Karsten Nordal fra Klinikk for nervøse, og han ble «head-huntet» som overlege, kan jeg vel si.

I så måte kan en si at jeg og andre jeg samarbeidet med la grunnen for at det ble mulig å få Karsten Nordal til å søke stillingen i 1978. 

På 1970-tallet var tiden preget av en sterk og synlig kvinnekamp. Hvordan opplevde du å arbeide som kvinne og leder den gang?

Som kvinne var det nok nødvendig å jobbe litt ekstra for å få innflytelse, og for å posisjonere seg. Jeg var innstilt på det og opplevde ikke noe problem med å si fra.   

Du ble ansatt, like etter at A-klinikken i 1977, ble avdeling under Kristiansand sentralsykehus, som første sykehusavdeling i landet. Hvilke utfordringer bød dette på?

Det var flere. Kan først nevne det praktiske. Jeg fikk helt fra starten av overlevert et miniformat av en notisbok fra Margit Storaker, som var oversykepleier før meg, der alt som skulle gjøres av praktiske ting, stod.

Det var også en fysisk avstand fra Lund og ned til St.Hansgt. og Tordenskjoldsgate, og avstanden ble enda større på 1980-tallet da sykehuset flyttet til Egs-området. Avstanden gjorde at transport og kommunikasjon ble litt tungvint. For tørrmat hadde vi eget kjøkken, men vi bestilte middag fra sykehuset levert med transport.    

 

JEG FØLTE SYKEHUSET VISSTE FOR LITE OM HVA VI DREV MED PÅ KONGSGÅRD.

MIRIAM HOLMAN

I pasientbehandlingen hadde vi eget «laboratorium» på loftet i det hvite hovedbygget (der kjøkkenet til Forsknings- og undervisning-enheten er i dag). Der tok vi blodprøver og urinprøver på alle som kom inn. Vi hadde eget måleapparat.

Medisinsk avdeling ved Sentralsykehuset hjalp når det var behov for akutt medisinsk hjelp.

Vi hadde ikke eget budsjett, men jeg gjorde alle innkjøp i samarbeid med innkjøpssjef Svanholm.  

Du skrev et innlegg i avisen Ventilen i 1985 fordi dere ikke alltid følte dere som en del av sykehuset. Hva skrev du da?

Jeg følte sykehuset visste for lite om hva vi drev med der på Kongsgård. Det var viktig å understreke at målsettingen vår var å legge grunnlaget for en ny livsstil uten rusmidler, og hjelpe pasienter og familier til å skaffe seg forutsetninger for utvikling av et liv uten rusmidler.

Vi arbeidet med andre ord ikke bare med den enkelte, men hadde både individual – og gruppeterapi. Familie, arbeidsgiver og venner ble trukket inn, og det ble gitt familie- og ekteparterapi. Miljøterapi og arbeidsterapi ble også benyttet og det var mulighet for selvstendig kreativ aktivitet.

Hva med uteområdet? Gjorde dere noe der?

A-klinikken (nå heter det jo døgnenhet ARA med administrasjon, samt Forskning og undervisningsenhet FOU) ligger på et vakkert sted, og vi ville gjerne stelle godt med området rundt.

Jeg husker vi ønsket en flaggstang, samt litt lys rundt klinikken. Det fikk vi til ved penger fra en brusautomat.

Jeg tok også kontakt med kommunen som eide bygget for å spørre om vi kunne beplante området rundt klinikken. Da fikk jeg til svar at vi kunne gjøre det om vi betalte en krone i året i leie.   

DET BLE STILT MER KRAV TIL PASIENTENE, IKKE BARE VIST OMSORG.

(Miriam Holman om endringen etter innføring av ny behandlingsmodell)

Hva særpreget de terapeutiske holdninger i møte med pasientene på den tiden? 

Det var nok en litt mer «passe på»- holdning den gang. Vi gikk på byen for å kjøpe inn tobakk til dem, og dessuten klær, om det var nødvendig. I pasientarbeidet kunne det kanskje bli litt for mye av det gode.  

Det var også noen utfordringer knyttet til kunnskap om nye sykdommer.

I pasientarbeidet er det spesielt en episode jeg husker godt. Det var da en av sykepleierne kom inn til meg og spurte om hun kunne være smittet av en HIV-pasient, da hun hadde tatt i koppen til vedkommende. Det var i den første perioden HIV ble kjent, og frykten var spesielt stor.

I 1980 startet du den første polikliniske ettervernsgruppen ved A-klinikken. Hvorfor startet dere denne?

Det var pasientene som ønsket en slik gruppe. Det var en slags «back up» om noe skulle gå galt, eller sagt på en annen måte: behov for støtte etter utskrivingen. Det var 8-10 pasienter i gruppen.

Når begynte dere å ta inn kvinner i rusbehandling ved klinikkens døgnenhet

Det var i 1982. Jeg husker det var mange som mente det aldri ville gå godt. Men det gikk veldig greit, helt motsatt av det mange trodde.  

Kan du huske om dere hadde familiemedlemmer inne til samtaler da 12-trinnsmodellen ble innført?

Jeg husker godt det første familiemøtet, like etter at 12-trinnsmodellen ble innført. Det som skjedde etter at denne behandlingsmodellen ble innført var at kommunikasjonen ble preget av å være litt mer «direkte og personlig». 

Hva tror du er den viktigste endring, etter at A-klinikken fikk ny behandlingsmodell?

Det ble en helt ny klinikk med mer struktur og en mye tydeligere oppfølging av AA-tanken. Det hadde jeg veldig tro på.  Det ble stilt mer krav til pasientene, ikke bare vist omsorg.

Hvordan opplevde du å arbeide på A-klinikken?

Tiden ved A-klinikken var spennende, fordi jeg forsto og erfarte at arbeidet var meningsfullt og viktig. 

Miriam Holman. Privat. Tone Holman
For Holman var det viktigste for henne som leder å videreføre arbeidet som Oscar Olsen hadde startet.

(Foto: Tone Holman, privat)

Kilder: Samtaler med Miriam Holmann i 2016 og 2019.

A-klinikken i Kristiansand, 40 år 1954 -1994. Jubileumsbok Omtale i fedrelandsvennen 22.11. 2008 – Ildsjel i alkoholistomsorgen

En kommentar

  • Øistein Kristensen sier:

    Tankevekkende intervju med Miriam Holman som fyllte 90 år i 2018. Hun bidro sterkt til å få A-klinikken opp å stå i en kritisk tid for rusbehandlingen i Vest-Agder.

Legg igjen en kommentar

X