was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12.trinnsbehandling: Karsten Nordal

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi overlege Karsten Nordal som overtok som overlege etter Oscar Olsen i 1979 og arbeidet ved ARA frem til 2011.

Overlege Karsten Nordal vokste opp på Sunnmøre og begynte ved A-klinikken i 1979. (Foto: Frode Nordhelle)

Når begynte du din praksis ved A-klinikken og når sluttet du?

Jeg begynte ved A-klinikken i 1979, som overlege, og slutta i oktober 1999. Jeg fortsatte i deltidsstilling på ARA, ved ruspoliklinikken frem til 2011.

Hvordan ble du rekruttert inn i stillingen? Var du “klinikkredder”?

I tiden rundt 1979 var det planer om å legge ned A-klinikken. Det var i forbindelse med at dr. Oscar Olsen hadde sluttet, og det oppstod en stor mangel av legetjenester. For å avhjelpe behovet og situasjonen, fikk jeg permisjon fra mitt arbeid på Klinikk for nervøse for å tilby legetjeneste ved A-klinikken. Etter dette vikariat i 3 måneder, syntes jeg A-klinikken var et godt arbeidssted, søkte og fikk stilling som overlege. I så måte kan en si jeg var en slags klinikkredder den gang.

Hvilken utdanning har du?

Jeg har medisinsk embetseksamen fra Universitetet i Bergen, ferdig 1960. Etter praksis ved Dikemark sykehus i Oslo og Klinikk for Nervøse i Kristiansand, ble jeg spesialist i psykiatri i 1968. I begynnelsen av 1970-årene, da jeg arbeidet ved Klinikk for nervøse, tok jeg utdannelse i gestaltterapi og transaksjonsanalyse. Jeg hadde også studieopphold om dette i USA i 1974. I 1976 hadde jeg et 3 måneder studieopphold ved familieavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, og i 1986 fullførte jeg Lægeforeningens toårige utdanning i familieterapi. Etter det godkjent som veileder i familieterapi.

Hvilken praksis hadde du som har styrket dine forutsetninger for arbeid ved A-klinikken?

Jeg hadde tidligere erfaring fra arbeid med nevrologi, indremedisin og distriktslegetjeneste. Før jeg begynte ved A-klinikken hadde jeg praksis i 2 år ved Dikemark psykiatriske sykehus. Deretter lege ved Klinikk for nervøse i 14 år, frem til 1979.

Du gjorde forsøk på å prøve ut forskjellige terapiformer etter at du begynte her i 1979. Hvilke terapiformer gjaldt det og hvordan var erfaringen?

Fra psykiatrien hadde jeg med meg lang erfaring fra det terapeutiske miljø, med fellesmøter, arbeidsterapi, smågruppemøter og individuell terapi. Etter at jeg begynte ved A-klinikken savnet jeg og ble utfordret på, at vi som klinikk ikke hadde en enhetlig behandlingsfilosofi og/eller skreddersydd opplegg for rusmiddelavhengige. Svaret på det ble utviklingen av AA orientert terapi (Minnesota-modellen) på midten av 1980-årene.

«Ved A-klinikken ble det ikke praktisert noen metode for kontrollert drikking.»

Overlege Karsten Nordal

De fleste rusinstitusjoner på 70-80 tallet var sosialfaglige. A-klinikkene skilte seg ut. Her hadde man lege og sykepleiere (dvs. medisinsk fagpersonell). Var dette en fordel?

A-klinikkene var fra 1977 en avdeling ved Vest-Agder sentralsykehus, og skilte seg ut med sitt sykdomsbegrep. Fra midten av 80-tallet var behandlingsoppleggene ofte påvirket av psykolog Fanny Duckert med flere, som var en iherdig tilhenger av kontrollert drikking. I denne tiden kom nok sykdomsbegrepet i miskreditt. Vår holdning ved A-klinikken var preget av AA-bevegelsen, sykdomsbegrepet, som bygde på Jellineks undersøkelser. Hans undersøkelser viste at mennesker med stor grad av kontrollsvikt når det gjaldt bruk av alkohol, hadde passert «the point of no return»!, og at totalavhold var det eneste forsvarlige behandlingsalternativet. (også Jellinek var av den oppfatning at de som ikke var kommet så langt, kunne makte å redusere konsumet). Som ledd i å orientere meg innen fagfeltet, deltok jeg i et større seminar ved Hjellestadklinikken, dessuten et par dager hospitant ved et opplegg ved en statsdrevet klinikk i Edinburg, der de praktiserte kontrollert drikking som behandlingsfilosofi. Ved A-klinikken ble det ikke praktisert noen metode for kontrollert drikking.

Hva var overlegens rolle i arbeidet med pasientene?

Selv om personale stort sett var helsefaglig, hadde vi stilling både for sosionom og psykolog. Overlegerollen var mangeartet, som blant annet å ha det overordnede terapeutiske ansvar. I tillegg hadde overlegen ansvar for undervisning av personale og et administrativt ansvar sammen med oversykepleier.

Du hadde din bakgrunn som spesialist i psykiatri og mange års erfaring med psykiatrisk behandling. Noen mener at man ved å se på rusavhengighet som sekundær lidelse (et symptom på underliggende psykisk lidelse eller traume), kan behandle den med psykologiske metoder. Ut fra din erfaring, hva vil du si er forskjellen på rusbehandlingen slik den ble praktisert på A-klinikken og psykiatrisk behandling?

En av de største forskjellene var at vi «kalte en spade for en spade» i større grad ved A-klinikken enn i psykiatrien. Selve rusproblemet ble definert som et problem i seg selv. I tillegg kom at det ved A-klinikken etter hvert ble drevet med et mer utstrakt tverrfaglig team-arbeid. Det var sykepleier, arbeidsterapeut, psykolog, sosionom og etter hvert erfaringsterapeut.

Si noen ord om ditt studieopphold på Hazelden?

Som flere andre ved A-klinikken har jeg deltatt i kurser og besøkt flere institusjoner i inn og utland.  Oppholdet ble en opptur og ga en større faglig tyngde.  Jfr. Forskningsrapport, en studie av Minnesota-modellen. Interessant var at de ved Hazelden ikke hadde et vanlig familie/konfrontasjonsmøte på den tiden.  (se side 12 i rapporten, som er en del av forskningsserien ved A-klinikken) Men de hadde et godt strukturert opplegg for familiemedlemmer der også til enhver tid 1-2 pasienter deltok.

I din overlegetid ble det et mye sterkere fokus på pårørende problematikken og familiebehandling. Hvorfor ble dette viktig og hvordan ser du på det i dag?

Som behandlingspersonale fikk vi etter hvert en forståelse av alkoholisme som en familielidelse.  Systemtenkningen i familieterapifeltet ble oss til stor nytte. Dessuten ble familiebehandling inkludert i Minnesotamodellen og takket være Minnesotamodellen var vi tidligere enn psykiatrien fokusert på også å tilby terapi/rådgivning til familiemedlemmer og andre nærstående.  

Ettervern og oppfølging ble også sentralt. Hvorfor ble det bygd ut?

Ettervernet ble bygd ut fordi det var behov for å stabilisere avhold og for å bearbeide personlige psykologiske traumer. Det ble funnet ønskelig med oppfølging over lang tid, etter hvert ett til to år som fast behandlingstilbud.  Etter en tid i edruskap, uten rusing, ble det for mange pasientene behov for å få bearbeidet personlige psykiske traumer. Derfor var det i tillegg til ettervernsgrupper/oppfølgingsgrupper behov for et indivualterapeutisk tilbud. Hele personalet var involvert i etterbehandling.   


«Når det gjelder familie og pårørende husker jeg godt den skuffelse familien satt igjen med, når pasienten ikke oppnådde rusfrihet. Det gjorde spesielt inntrykk.»

Overlege Karsten Nordal

Hvorfor satset man så sterkt på gruppebehandling?

Gruppebehandling ga mulighet for innsikt og læring fra medpasienter. Å fortelle sin rushistorie og livshistorie, med anledning for tilbakemelding fra de andre gruppemedlemmene viste seg å være effektiv terapi. De kunne speile seg i hverandres historiene og være til støtte og oppmuntring for hverandre. 

Hele gruppefilosofien i AA bygger på å dele erfaring, styrke og håp. Det heter i et AA- utsagn: Du må gjøre det selv, men du kan ikke gjøre det aleine». Samtidig var det en klar forskjell på selvhjelpsgrupper og behandlingsgrupper. Selvhjelpsgruppene gir et tilbud om fellesskap gjennom lang tid, for noen resten av livet.

Den tøffe tilnærming i behandlingen, med direkte kommunikasjon og høye krav til ærlighet, åpenhet og villighet, hadde ikke vært mulig uten erfaringsterapeuter. Erfaring tilsier at tilbakemeldinger fra erfaringsterapeuter oftere kan nå frem til den rusavhengige enn fra fagpersoner uten ruserfaring.  

I 1986 var du med på å innføre ny behandlingsfilosofi- 12-trinnstenkning ved A-klinikken. Hvordan opplevde du denne overgangen?

Fra dr. Olsens tid var A-klinikkens behandlingsfilosofi preget av AA-tenkningen med AA-møter i klinikken ukentlig. Overgangen var derfor ikke så dramatisk. Opplegget var mer strukturert.  

Det vi så var at vi klarte i større grad å aktivere ressursene i pasientgruppa. Entusiasmen økte.  Personlig opplevde jeg at vårt behandlingstilbud ble mer effektivt.

Det gjøres en distinksjon mellom 12-trinns- terapi, og selvhjelp; skillet mellom fag og selvhjelp. Hvordan tenker du om dette?

12-trinnsbehandling kan gi anledning til motivasjon og bearbeide personlig problematikk. Selvhjelp er ikke behandling, men den har en uovertruffen betydning for utvikling og vedlikehold av en edru livsstil.

«Den tøffe tilnærming i behandlingen, med direkte kommunikasjon og høye krav til ærlighet, åpenhet og villighet, hadde ikke vært mulig uten erfaringsterapeuter.»

Overlege Karsten Nordal

Hva opplevde du var best ved å arbeide i en 12-trinnsmodell, eller terapi?  Hva opplevde du var vanskeligst?

Tenkningen rundt sykdomsbegrepet var veletablert. Behandlingsmodellen var strukturert og det var en berikelse å kunne jobbe i et multidisiplinært behandlingsteam.

Likevel var det slik at vårt behandlingstilbud ikke alltid nådde frem. Det var en psykisk påkjenning for også behandlingspersonalet.

Når det gjelder familie og pårørende husker jeg godt den skuffelse familien satt igjen med, når pasienten ikke oppnådde rusfrihet. Det gjorde spesielt inntrykk. 

Hva vil du si er det viktigste du har gjort for den faglige utvikling ved A-klinikken?

De psykoterapeutiske tilnærminger inkluderer til enhver tid de rådende psykologiske tilnærminger. Dette var tydelig ved Hazelden, der blant annet reality-terapi og systemisk familieterapi var en sentral del av grunnlaget for behandlingsopplegget. 

Ved A-klinikken har vi alltid lagt vekt på å gi behandlingspersonalet faglig oppdatering. Overlege Kristensen har gjort en uvurderlig innsats i forhold til dette.

Det siste jeg fikk være med å bidra med, var å arrangere et 2-årig kurs/utdanning i kognitiv terapi for flere av våre ansatte. Min bakgrunn i gestaltterapi og transaksjonsanalyse opplevde jeg også som nyttig. 

Vi som arbeidet ved A-klinikken maktet å utvikle et behandlingstilbud basert på AA-tenkning. En utfordring var å vedlikeholde et multidisiplinært behandlingsteam, bestående av terapeuter uten erfaringsbakgrunn på rus og erfaringsterapeuter, som det etter hvert ble flere av. Dette var ingen selvfølge, etter som det i Minnesota-opplegget var mest vanlig med erfaringsterapeuter. Jfr. at terapeuter uten erfaringsbakgrunn kunne noen ganger føle seg satt på sidelinjen.  Det ble en utfordring å få til en god kultur for kommunikasjon mellom de med erfaring og de uten, noe vi stort sett oppnådde. 

Hva vil du si er de viktigste elementer i en 12-trinnsterapi/ 12-trinnsmodell?

Her vil jeg trekke frem to forhold. Det ene er arbeid med 4. og 5. trinn; hos etisk rådgiver, som er spesielt i denne modellen.

Det andre er at pasientene hjelper hverandre i selvhjelpsgrupper.  Videre et strukturert opplegg for familierådgivning som en viktig del av behandlingsopplegget. Familietilbudet er viktig både for pårørende og pasienten.

Litteratur: A-klinikken i Kristiansand, 40 år 1954-1994.
En studie av Minnesota modellen, avd. overlege Karsten Nordal, Forskningsserie fra A-klinikken nr. 5. 1988.


– En av de største forskjellene var at vi «kalte en spade for en spade» i større grad ved A-klinikken enn i psykiatrien. Selve rusproblemet ble definert som et problem i seg selv.
(Foto: Frode Nordhelle)

 

3 kommentarer

  • Øistein Kristensen sier:

    Glimrende intervju og flotte bilder. Takk til både Atle Fosse og Frode Nordhelle

  • Tone sier:

    Så gøy å lese! Flott arbeidsplass jeg har 🤩🤩

  • Terje Lölandsmo sier:

    Jeg slutter meg til det Øistein skriver: Et glimrende intervju og flotte bilder. Karsten, Atle og Frode har gjort et fint arbeid om A-klinikken og 12. trinns modellen.

X