was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer i 12-trinnsbehandlingen: Eva Norbakk

Eva Norbakk har mer enn mer 30 års erfaring i ARA. Mye av tiden har hun jobbet med pårørende til rusavhengige i Familieuka. (Foto: Frode Nordhelle)

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Eva Norbakk.

Foto: Frode Nordhelle

Hvor er du vokst opp?

I Kristiansand.

Når begynte du ved A-klinikken /ARA, Enhet for gruppebehandling?

Jeg begynte på Avgiftningsposten i 1984, nylig utdannet sykepleier, og jobbet der til 1994. Jeg jobbet så fem år på Misbrukerteamet i Kr.sand kommune før jeg kom tilbake til A-klinikken i 1999.

Jeg begynte i 1984, etter forespørsel fra leder den gang, Tor Åge Fjukstad. Jeg kan vel si jeg ble «headhuntet», da jeg ble tatt kontakt med av han etter et innlegg jeg skrev i FVN. Jeg hadde lest et avisinnlegg som var skrevet i FVN om hvorfor sykepleieryrket var et profesjonsyrke og ikke et kallsyrke.  Jeg kommenterte dette på debattsiden, og ga der uttrykk for at tanken om sykepleier som profesjon ikke kom godt nok frem. Jeg har alltid vært opptatt av at sykepleieryrket er en profesjonsutdanning og ikke et kallsyrke eller «legehåndtlanger» (fint skulle det være. Jeg hadde fått tutet ørene full av dette i tre år på sykepleierutdanningen, første kull i Stavanger der utdanningen var blitt et høyskolestudium). En dag senere ringte styrer ved Akuttstasjonen, Tor Åge Fjukstad og lurte på om jeg ville jobbe der. Null erfaring med rus, egentlig litt redd for fulle folk, men uten fast jobb da og jeg var i svangerskapspermisjon. Jeg takket ja.  

Jeg pleier å si at jeg har verdens beste jobb. Det handler om det jeg ser og opplever i familieukene.

Eva Norbakk

Hvilken fagutdanning hadde du da du begynte?

Jeg var nyutdannet sykepleier med videreutdanning fra RDH (Rogaland distriktshøyskole, i dag universitet).

Hvordan har du styrket din kompetanse underveis?

Jeg jobbet i starten deltid ved A-klinikken, og deltid i en Bedriftshelsetjeneste i Kristiansand. Jeg holdt på med videreutdanning i Arbeidsmedisin (Arbeidsforskningsinstituttene i Oslo). Siden har jeg tatt mange flere ulike videreutdanninger og kurs innen veilednings og konsultasjonsmetodikk, barnevern, rusmiddelavhengighet og gruppeterapi. Tok også et årsstudium i Psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Agder og Addiktologi utdanning, -deltidstudium over tre år ved Fria universitet i Sverige. 

Du er en av de få som har tatt utdanning som addiktolog som pårørende. Kan du si noe om hva denne utdanningen er og hva den har gitt deg? 

Denne utdanningen har gitt meg god forståelse og kunnskap i 12-trinnsbehandling. Utdanningen var opptatt av avhengighet og avhengighet som familielidelse, samt som fag.  Videre var den opptatt av personlig utvikling. Hvem er vi oppi dette, egenerfaring og hvordan bruke egenerfaring i behandlingsarbeid.

Hvilke ulike arbeidsroller har du hatt ved ARA?

Jeg har vært vanlig sykepleier på avrusningsposten, og avdelingssykepleier på samme post. Jeg har vært terapeut i Basisgruppe-teamet, Familieuka, og har jobbet både i forberedelse og oppfølgingsgruppe. Har også vært Teamleder ved Rehabposten i ca. 4 år. Jeg har vært en av flere barneansvarlige i enheten og likedan har jeg vært i svartjenesten ved Ung.rus.no i mange år.  

Hvordan var nytten av å jobbe i Misbrukerteamet i Kristiansand i fem år, for så å komme tilbake til A-klinikken?

Jeg tror jeg brant veldig for 12-trinnsbehandling da jeg jobbet på misbrukerteamet og tok med meg pårørendeperspektivet og selvhjelpsgruppetanken da jeg kom tilbake til førstelinjetjenesten. 

Hva har gjort at du har holdt ut så lenge i denne jobbe?

Jeg brenner for denne jobben og har stor tro på vår behandlingsideologi, ser stadig små undre, og ikke minst ser jeg det som viktig å ta pårørende på alvor.

Jeg pleier å si at jeg har verdens beste jobb. Det handler om det jeg ser og opplever i familieukene. Fra første dag, – der pårørende kommer med «bøyd hode», full av skam og følelse av annerledeshet, til siste dag å kunne se de sitte rakere i ryggen. I tillegg hører jeg de selv fortelle hvordan de har opplevd uken siste dag i familieuka.

Hva må til for at en rusmiddelavhengig skal søke behandling?

Det er oftest en del av lidelsen, at bagatellisering og bortforklaring blir en del av problemet. Det er jo et tabubelagt problem. Det er derfor vanlig at pårørende og omgivelsene oppfatter problemet mange år før den avhengige selv innser det. Det er gjerne først når omgivelsene til slutt setter foten ned for konsekvensene av rus, og når det begynner å balle på seg, at den rusavhengige søker behandling. Eksempel på konsekvenser kan være tap av førerkort. Pårørende trenger ofte støtte i denne prosessen, noe de får gjennom vårt tilbud.

Du har arbeidet spesielt med pårørende ved ARA/A-klinikken. Hvor mange pårørende er innom familieukene i løpet av et år?

I 2018 var det 145 pårørende på døgn og 40 på dagbehandling. Barn under 18 år: 5

Du har også vært med å drive pårørendegruppe. Hvor mange er i disse gruppene i løpet av året og hvor ofte møtes de?

Det er mellom 8-10 i hver pårørendegruppe. Vi har to slike grupper, som møtes annen hver mandag mellom 13-15 over en periode på ca. et år.

Hvordan har du opplevd overgangen fra A-klinikken til SSHF, herunder ARA- Enhet for gruppebehandling?

Overgangen til spesialisthelsetjenesten, førte til større fokus på dokumentasjon, noe som var veldig bra, og kvalitetssikring. Likedan økt fokus på pasientrettigheter.  Vi hadde regler mht telefonforbud, og villighet til å invitere inn i familieuka de vi tenkte var viktige og lignende.

Noen ganger overgår kanskje pasientrettigheter det rusfaglige. Jeg har stilt meg spørsmål ved om dette alltid er til pasientens beste. Før kunne vi lettere skrive ut pasienter når vi mente de ikke var egnet for behandlinga, ikke motivert eller villig til endring. Dette ble det helt slutt på.

Vi startet opp med et familiekonsept, inspirert fra et behandlingssted i USA (bla. a Johnson institute), og samarbeidet med Borgestadklinikken om fellesundervisning for hele personalet. Vi var også inspirert fra et behandlingssted i Sverige.

Hva ser du på som det beste utbytte pasientene kan få av familieuka?   

Et av de viktige aspektene pasienter med avhengighetslidelse får, er formidling fra pårørende om hvilke konsekvenser deres rusing har for familien, og dem selv. Det å gi slipp på ideen om avhengighet som bare et individuelt problem men også se det som en familielidelse.

Har du vært engstelig for hva som kunne komme frem i et familiemøte?

Nei, det er uhyre sjelden.

Hvordan jobber du/dere for å unngå at uheldige episoder skjer?

Vi har brukt mye tid i forkant av familiemøtet på forberedelser/ veiledning, og sjekker ut hva de har tenkt å si.

Vi snakker om hva som hører hjemme i et familiemøte, og hva som bør evt tas opp i en samtale med ruspasient, og dennes terapeut og en av oss som jobber i familien.  Jeg har hver uke en ganske god oversikt over hva som vil måtte komme, men ikke alltid formen det kommer ut på. Onsdag morgen er det en gjennomgang i gruppa om hva de har tenkt å si.

Om galt skulle skje, er jeg parat til å stoppe dersom det kan se ut til å komme ting som ikke hører hjemme der, eller jeg hvisker noen ord i øret dersom familien kommer med anklager i stedet for å fortelle hva situasjoner har gjort med dem følelsesmessig.

Hva har du /dere gjort når uheldige episoder skjer?

Stoppet situasjonen

Er det noen siling av hvem som skal si noe på familiemøtet?

Alle som er i et familiemøte har mulighet til å fortelle hva som har vært vanskelig for dem. Vi siler i forkant når vi avklarer med pasienten hvem som skal inviteres inn og hvem som evt ikke skal inviteres. Etter livshistorien, tar jeg alltid kontakt med terapeutene i basis og hører om det er personer som ikke bør inviteres inn, og hvem som absolutt bør inn.

Hva er det viktigste pårørende lærer i familieuka?

De lærer at rusavhengighet er en sykdom, og at det ikke handler om manglende kjærlighet til dem eller svak karakter.  De får innsikt i hvorfor vi ser på avhengighet som en familielidelse. Fratar dem også skyld de mange ganger har kjent på. De får en forståelse av hvorfor rus og barn ikke hører sammen, om generasjonsoverførbar problematikk. Mange kjenner seg igjen i medavhengighet, og får kunnskap og redskap mht hvordan de kan begynne å ta vare på seg selv og sine på en god måte.

Å gi slipp på ideen om avhengighet som bare et individuelt problem men også se det som en familielidelse

Eva Norbakk

Hva kunne vært undervist mer om i familieuka?

Mer fokus på hva er risikofaktorer mht skjevutvikling hos barn er, som vokser opp med rus og hva som er beskyttende faktorer. Tenker dette er viktig for enhver mor og far å vite noe om.

 Hva betyr det å være med-avhengig? Er det en sykdom?

I mine øyne er det ikke en sykdom, men en lidelse som oppstår når vi lever med/ er glad i en som ruser seg. Sakte begynner vi å ta ansvar for dette menneskes liv og følelser og tror vi kan kontrollere/redde/ få dette menneske til å slutte og ruse seg. I denne prosessen mister mange seg selv og mye av gleden ved å leve.

Du/dere samarbeider en del med ruspoliklinikken om pårørende. Hvordan skjer dette samarbeidet?

Fra 2019 har det vært lite samarbeid. Vi samarbeidet tidligere med poliklinikken i forhold til henvisninger fra dem, til oss, og fra oss til poliklinikken. For vår del henviser vi pasienter fra våre pårørendegrupper videre til parsamtaler eller VBM kursene som de hadde inntil ca. 2018. Men fortsatt har de undervisning om VBM (Voksne barn av rusmisbrukere) til pårørende hver fredag i familieukene om voksen-barn-problematikk.  I tillegg har jeg eller Elin Mikkelsen drevet pårørendegruppe sammen med blant annet Svein Helge Gundersen (terapeut ved ruspoliklinikken) hver mandag.

Hvilket samarbeid har du med hjelpeinstanser utenom ARA?

Vi har motivert pårørende, som trenger familieveiledning til å komme i kontakt med Barnas stasjon, Familievernkontoret eller Familiesentrene, NKS veiledningssenter for pårørende.

Har dere fast avtale med noen for å informere i familieuken?

Nei, ikke fast.  Al-anon kommer hver familieuke og informerer.

Er du av og til ute og informerer om pårørendearbeidet? Hvor og når har du vært?

Jeg har vært og undervist om avhengighet som en familielidelse / familieperspektivet mange steder. Det gjelder kommunen, i barnevernet/på familiesenter, Familievernkontoret. I Vennesla kommune informerte vi alle ansatte i helse og sosialtjenesten, Barnas stasjon på Blå Kors, Bymisjonen, Jegersberg gård, Way back, Røde kors visitortjeneste, Portalen, Energiverket og på Promilleprogrammet. Sikkert flere, men det er de jeg kommer på nå.

Hva mener du pårørende trenger mer av ved ARA?

Foreldrekurs for par som har mindreårige barn, parsamtaler, familieuker for pårørende som ikke har sin rusavhengige i behandling, mer fokus på pårørende til LAR pasienter.

Hva med tilbud til pårørendebarn under 18 år? 

Tidligere hadde vi også regnbueprogrammet, et tilbud til mindreårige barn, som trengte noe utover familieuken, eller som var for små til å komme i familieuken. Omtrent når Familieteamet ved ruspoliklinikken ble lagt ned, ble dette tilbudet også dessverre nedlagt. At vi ikke kan gi et tilbud til de minste barna i vår enhet er en svekkelse av familieperspektivet. Det er beklagelig at vi ikke kan gi et slikt tilbud, når foreldrene gjerne ønsker å gi tillatelse til at deres barn skal kunne få noen å snakke med rundt deres opplevelse og rolle.

Eva Norbakk: I mine øyne er det ikke medavhengighet sykdom, men en lidelse som oppstår når vi lever med/er glad i en som ruser seg.
(Foto: Frode Nordhelle)

En kommentar

  • Øistein Kristensen sier:

    Suverent intervju med Eva Norbakk, som øser av sin lange og rike erfaring fra alle felter av rusbehandlingen. Som familieterapeut med en holistisk tilnærming står hun som en påle. Mange familier takker henne for hennes omsorg, entusiasme og optimisme. Eva står for kvalitet i behandlingen og vet at den virker.
    Øistein Kristensen

Legg igjen en kommentar

X