was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12-trinnsbehandling: Tor Åge Fjukstad

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi sykepleier Tor Åge Fjukstad.

Tor Åge Fjukstad – arkitekten bak fusjonen mellom Akuttstasjonen og A-klinikken. (Foto: Privat)

Så vidt jeg har forstått var du først avdelingsleder ved Akuttstasjonen i Kristiansand. Når begynte du der og hva var bakgrunnen/beveggrunnen for det? Når sluttet du?

Jeg mener det var i 1980 jeg begynte på Akuttstasjonen – etter å ha avsluttet sykepleierutdanningen og et påbegynt medisinstudiet. Jeg sluttet da jeg ble tilbudt jobb som spesialrådgiver for rus hos fylkeshelsesjefen i Vest Agder – da med ansvar for å utrede og skrive en rusplan, fremme den politisk og sette den ut «i livet»

Den godkjente rusplanen skulle få stor betydning for den rusomsorgen som senere skulle utvikle seg til noe av det beste i landet. Møtte mye motstand i begynnelsen av de som ville ha det slik som det alltid hadde vært – og fryktet det nye. Heldigvis var det flere entusiaster som også fikk skeptikerne med seg.

Var det noen spesiell grunn til at du ble interessert i rusmiddelproblematikk?

Det var helt tilfeldig

Hadde du erfaring i arbeid med rusmiddelvansker (alkoholproblematikk) før? Hvilken utdanning hadde du? Tok du utdanning underveis?

Som sagt så har jeg en sykepleierutdanning i bunn – tok senere Helse – og sosialadministrasjon, Kommunal ledelse og noen økonomifag ved UIA.

Så vidt jeg vet var du drivkraften i fusjonen mellom Akuttstasjonen og A-klinikken. Hvordan foregikk denne prosessen? Hvorfor var dette viktig? Du var kanskje ansatt da Akuttstasjonen lå i St.Hansegt.1. Hvordan opplevde du utfordringene med avrusning på den tiden?

Fusjonen mellom Akuttstasjonen og A-klinikken var jeg i stor grad arkitekten bak – og ble foreslått og vedtatt i Rusplanen. Det var i utgangspunktet to ulike kulturer. Jeg så muligheten for en mer smidig verdikjede hvor kulturene ble mer like gjennom samarbeid til beste for brukerne. Utfordringen ved avrusningen var at det var et «lavterskeltilbud» som var for «lavt» og tilgjengelig. Tilbudet ble en del av naturlige livsløpet til mange brukere – noe som gjorde at de kunne fortsette som alltid. Vi skjerpet inntaket – som medvirket til en positiv atferdsendring hos noen brukere.

Fusjonen mellom Akuttstasjonen og A-klinikken var jeg i stor grad arkitekten bak

Hvilke oppgaver hadde du ved Akuttstasjonen og hvordan opplevde du dette arbeidet?

Jeg var leder – ung på den tiden. Hadde heldigvis evnen til å lytte til «erfarne fjellfolk» som også gav rom for mine endringsforslag – som det ble en god del av etter hvert. Et fantastisk team.

Hvordan tenkte dere på den tiden hva som var best akutthjelp? Var det noen holdninger dere arbeidet med å prøve integrere i arbeidsmiljøet? Du var kanskje ansatt da Akuttstasjonen lå i St.Hansgate 1. Hvordan opplevde du utfordringene med kommunikasjon til A-klinikken på den tiden?

Å sitte å lage lysestaker av hesteskosøm var etter min mening respektløst.

Se over – kommunikasjonen med A- klinikken var litt «ovenfra og ned». Vi mente de der opp var stokk konservativ/hiarkisk: Overlege – oversøster og nedover og ikke til beste for pasienten. For eksempel ble det sagt at «arbeidsstua» skulle lære misbrukere å komme i gang med arbeid – og følge et regime lik arbeidslivet. Saken var den at mange av pasientene jobbet som gale – tidlig oppe og sent i seng – for å gjøre seg fortjent til en formidabel sprekk. Å sitte å lage lysestaker av hesteskosøm var etter min mening respektløst.

Etter arbeidet ved Akuttstasjonen fikk du ansettelse som Ruskonsulent i Vest-Agder fylkeskommune. Hva var grunnen til at du som ruskonsulent gikk så sterkt inn for innføring av 12-trinnsbehandling (Minnesotamodellen)? Hvordan var responsen?

Forandring måtte til for å bryte med det gamle mønsteret: «hjelper – offer»

Responsen var både/og. Jeg var i en situasjon at forandring måtte til for å bryte med det gamle mønsteret: «hjelper – offer». Hjelperen/ personell hadde stor oppside ved å ha et offer de kunne hjelpe. Resultatene var ikke oppsiktsvekkende bra. 12-trinnsmodellen ble et alternativ – da jeg «lekte med tanken» om å involvere og utdanne tidligere misbrukere. Vi gjorde en studiereise til Sverige og så på en institusjon som jobbet etter modellen. Overlegen, Per Zahl, og noen til dro over og høstet mye kunnskap og ble skikkelig inspirert.

Du fikk også politisk gjennomslag i helse og sosialstyret for opprettelse av slik behandling ved A-klinikken i 1985. Hvordan var diskusjonen rundt behandlingsideologien den gang? Husker du noe du la spesielt merke til? Var det en heftig diskusjon?

Igjen var det ulikt syn på dette – men heldigvis var det mange som støttet forslaget – ikke minst fra A- klinikken selv.

Så vidt jeg kjenner til var det du som fikk overlege Brynjulf Haukson fra Islandske behandlingsstiftelsen på Island til A-klinikken rundt 1986. Det var et heidundrande inspirasjonsforedrag, stappfullt av folk og høy stemning. Hvilken rolle hadde du opp i alle denne ideologiske mobiliseringen?

Kan ikke huske helt, men Øistein Kristensen ble en viktig alliert i det videre arbeidet – han var en god støtte og bidro mye.

Som ruskonsulent i fylket klarte du også å få inn barneperspektivet i rusbehandling og lyktes i å få organisert og finansiert et fire års prosjekt, ”Regnbueprosjektet”, der Eldbjørg Kjøstvedt ble ansatt som prosjektleder. Hvordan ble dette prosjektet til?

Igjen var det Øystein. Han fortalte meg om «rainbow–project» fra New York. Vi begge syntes det ville være spennende å jobbe med disse tankene, modifisere de til norske forhold og implementere de i A- klinikken. Den dag i dag tenker jeg mye på Regnbueprosjektet – som et fantastisk prosjekt som burde hatt mye mere fokus og ressurser. Målgruppen «Barn av regnbuen» er en gruppe som pga sosial arv har blitt tilført en tilværelse de ikke fortjener. Derfor viktig så tidlig som mulig å bidra til å «forfriske følelseslivet»

Du var også aktiv i planarbeidet for rusomsorgen som foregikk på fylkeskommunalt nivå på den tiden? Hvilke tanker gjorde du deg med hensyn til behov og tiltak i Vest-Agder på den tiden, og hva fikk du støtte på av planer?

Jeg gjorde planarbeidet – og hadde utrolig støtte både administrativt og politisk. Det var arbeidsgrupper på gang med ulik representasjon fra både brukere og behandlere. Sammen kom vi fram til gode løsninger.

Du var blant annet opptatt av Patriarken i Frankrike som behandlingssted for narkomane. ”Villa Vi” i Mandal var vel ment som en overgang (ettervernstilbud) for dem som kom fra Patriarken. Hva var erfaringene med det?

Når jeg nå erindrer fra besøkene i mange land – hvor norske rusbelastede ungdommer var deponert – så kommer «gåsehuden». Opplevde hardtarbeidende ungdommer som tok eierskap til oppgavene de hadde fått – og stå sterkt sammen som gruppe. Mye omtanke for hverandre og framsto som store familier. Flere av de var fra kommuner i Agder – og ville komme hjem etter hvert. Det var ingen tilrettelagt ettervern – annet enn stønad fra sosialkontoret – ev på’n igjen på Lolandsheimen som på den tiden var mest «begeistret» for alkoholikerne – og ikke rene rusmisbrukere som brukte andre stoffer. Her kom «Villa Vi». Det ble kjøpt et nedlagt båtbyggeri i Mandal – som ble omgjort til snekkerverksted med lampeproduksjon. Vi hadde full støtte fra Lions i Kristiansand, Søgne og Songdalen – som la ned en formidabel jobb med dugnad, penger og forretningskontakter. Ungdommene flyttet inn (åtte i tallet) i samme bygg – da det var leiligheter i etasjene over produksjonslokalene. De eksepsjonelle var at huset var selvstyrt – noe mange fryktet ville gå galt. Med unntak av en svært alvorlig sak – hvor en av beboerne skrev seg ut – og noen dager senere begikk et drap – så klarte de fleste seg utrolig godt. Flere av de som var der forble rusfrie. Jeg var regelmessig på besøk der borte – og ble hver gang tatt imot som en «pater familias» – hvor de ofte hadde laget spansk og fransk inspirert mat. Jeg fikk tilbudt ny jobb som direktør ved St. Franciskus Hospital i Arendal – og etter det smuldret det mer eller mindre opp.

I tillegg fikk du startet opp Sørlandskollektivet på Honnemyr. Hva var idèen bak det?

Sørlandskollektivet var et samarbeid mellom fylkesbarnevernet og rusomsorgen – et helt nytt tilbud rettet mot vanskeligstilt ungdom med sammensatte problemer – rus og kriminalitet – psykiatri. Det var ingen tilbud til denne gruppen – og noe måtte gjøres!

Hvordan gikk det?

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det gikk – og hvorfor tilbudet ble nedlagt etter hvert – da hadde jeg begynt ny jobb i Arendal – og ansvaret ble flyttet i sin helhet til barnevernet.

Har du noen minner du spesielt husker og vil nevne fra den tiden du arbeidet i rusfeltet?

Mange. Det som renner meg i hu her og nå som gir glede – er at det gikk mange år hvor jeg ble ropt på av klientene – både de som hadde klart seg – og de tunge brukerne i Wergelandsparken – når de så meg kom gående. Det var ekte gjensynsglede – og mye takknemmelighet – og det varmer og gir mening bak alt arbeidet.

Det viktigste er tidlig intervenering – hjelp til å rydde historikk som ikke har med rus å gjøre nødvendigvis.

Hvis du ser tilbake og skal oppsummere hva som kan hjelpe en rusmiddelavhengig. Hva vil du da peke på som det viktigste?

Det viktigste er tidlig intervenering – hjelp til å rydde historikk som ikke har med rus å gjøre nødvendigvis. Få fram og normalisert alle følelsene – ikke bare en eller to av dem. Jeg skjønner at noen kan være vanskelig å ta fram etter kanskje år med traumatiske opplevelser – og en gjør alt for å beskytte seg. Mitt ønske er at mye mer arbeid – uten at det institusjonaliseres, rettes mot barn (av regnbuen).

(Foto: Privat)

En kommentar

  • Øistein Kristensen sier:

    Kjempeflott intervju med Tor Åge Fjugstad som virkelig stod på for å bringe optiimisme og et paradigmeskifte i rusfeltet, ikke minst arbeidet med å hjelpe barn av rusmiddelavhengige (Regnbueprosjektet). Her muliggjorde han noe som det tok minst 20 år før resten av Norge fikk til. Stolt over å få jobbe sammen med ham og hyggelig å høre at han fortsatt brenner for barna.
    Øistein Kristensen

Legg igjen en kommentar

X