was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12-trinnsbehandling: Per Erik Zahl

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Per Erik Zahl.

Per Erik Zahl: «Vi behandler mennesker, så tar vi rusen på kjøpet»
(Foto: Frode Nordhelle)

Hvor gammel er du, og hvor vokste du opp? Var det noe spesielt som preget deg i oppveksten?

Jeg er blitt 76 år gammel. Vokst opp i Kristiansand. Var aktiv innen politikk i oppveksten, men alkohol gjorde at engasjementet etter hvert ble mindre.  

Når begynte og sluttet du ved A-klinikken?

Jeg begynte ved A-klinikken høsten 1988 og sluttet i 1999.

Hva gjorde at du søkte utdanning som behandler?

Min bakgrunn består av en kombinasjon av egenerfaring og fagutdanning. Jeg møtte A klinikken første gang høsten 1964, som bruker. Da var jeg 21 år og ble innlagt for første gang. Etter dette likte jeg å si: « jeg har sluttet» å drikke. Men det hadde jeg egentlig ikke. I stedet begynte jeg å « sprekke». Drakk, uten forvarsel i perioder, og fortsatte med det i 19 år. Jeg tok min siste drink 10. november 1982. Jeg forstod allerede i 1964 at jeg var alkoholavhengig, men tok altså ikke konsekvensen av det før i 1982. Det er forskjell på å «slutte» og å slutte, endre tankegang og endre handling.


Jeg pleier å si: det er det samme hva slags gud jeg har, bare han ikke heter Per Erik Zahl.

Per Erik Zahl om gudsbegrepet i 12-trinnstenkningen

Etter ca. 3 års edruskap ble jeg spurt om å være brukerrepresentant i et fylkesoppnevnt utvalg som skulle se på behandlings struktur og behandlingsmodeller for Vest Agder fylke. Jeg var da representant sammen med personer fra alle institusjonene, profesjoner og rådgivere på området.  Der ble det besluttet å sende flere av oss på studietur. Øystein Kristensen og Else Jakobsen reiste til Island. Jeg til Sverige, til det nystartede Minnesotaopplegget i Knivsta utenfor Uppsala.

Jeg vil også nevne at jeg på daværende tidspunkt måtte ta konsekvensene av å ha arbeidet i mange år i trekkfulle bygg så lungene mine sa stopp for videre arbeid i murerfaget. Jeg ble anbefalt uføretrygd, men det var jeg ikke villig til å akseptere. Fastlegen som kjente min historie spurte om det var noe annet jeg kunne tenke meg som attføring og da fortalte jeg om den forespørselen jeg hadde fått fra Sverige om utdannelse. Dette syntes han var en god ide og ordnet det hele. Så da jeg reiste Knivsta, hadde jeg to hensikter. Opplevelsen var skjellsettende og jeg bestemte meg der og da for at dette ville jeg prøve og samtidig ga jeg opplegget en varm anbefaling til komiteen hjemme.  Min kone gav meg også grønt lys.

Hvordan var utdanningen? Hva bestod den i?

Jeg ble akseptert som trainee (praktikant, læregutt), men måtte først gjennomgå en pasientbehandling for å se om jeg var skikket for utdannelsen. Jeg fikk så tilbud fra Alfa klinikken i Sverige om utdannelse etter den amerikanske modellen, og begynte på denne i juni 1986.  Min utdannelse foregikk på Alfastiftelsen i Knivsta med lærer/terapeuter fra Fountain Lake Treatmentsenter i Albert Lee Minnesota. Der måtte jeg også ta min eksamen. Læretiden besto av flere deler og bolker. I behandlingssammenheng måtte vi være tolker og medsitter i gruppen som ble ledet av en amerikaner. Dermed fikk vi praktisk innføring i gruppeprosessen. I tillegg var vi miljøarbeider på kveldstid og i helgene samtidig som vi skulle studere og levere 4 «possisionpaper» (oppgaver innen forskjellige deler av læretiden) i løpet av et år.

Utdanningen handlet om farmakologi, avhengighetsforståelse, følelsesforståelse, familieproblematikk og behandling. I tillegg til en oppgave om minoriteter. Vi fikk også lære intervensjons teknikk, diagnostisering etter DSM-III samt å gjennomføre Addis tester på pasientene, selv om disse ble behandlet av en psykolog.


Det som særpreget Hazelden var etter min oppfatning den vekt de la på selvhjelpsinvolvering både med møter og på og utenfor senteret.

Per Erik Zahl

Like før jeg begynte ved A-klinikken i 1988, arbeidet jeg på Alfa Behandlingssenter i Andebu. Bakgrunnen var at overlege Karsten Nordal hadde kjennskap til familieprogrammet, og ønsket å få det samme opplegget til på A klinikken. Jeg må si det var underlig, og ikke lite beundringsverdig å  anbefale en tidligere pasient, som hadde vært innlagt på klinikken 22 ganger, om å jobbe på samme sted. I utgangspunktet hadde jeg ingen tanker om å ta utdannelse som behandler. Jeg hadde riktignok fått en forespørsel gjennom AA servicekontor om jeg var interessert i å ta en slik utdannelse i Sverige hvor de hadde etablert en behandling etter Minnesotamodellen tidlig i 1985, men de praktiske og økonomiske forholdene satte en stopper for det. Jeg hadde bare vært edru i 3 år.

Hva bestod jobben som behandler i?

En viktig del av jobben min var å lage programmet for behandlingen, men hovedoppgaven var å være terapeut i basisgruppen. Jeg var utover dette sterkt involvert i forelesninger både for pasienter og personalet.

Etter hvert laget jeg, etter enighet i teamet, et nytt program for familieuken. Før denne tid var det et poliklinisk kveldsprogram, som nå ble lagt om til et 4 dagers program hvor vi inviterte familiene til et informasjons- og intervensjons kurs. Det var i pasientens 3. uke. Den gang var det 4-ukers behandling. Programmet lagde jeg over en list jeg hadde lært i utdanningen. Det ble endret i retning av å bli mer prosessorientert, og konfronterende.


Behandlingen handler om å bryte med benektning og gi innsikt i konsekvenser av rusen. Våge å møte sitt eget liv på godt og vondt, møte og bli konfrontert med de belastninger omgivelsene har måtte betale, for å rydde vei for en ny start og en ny levemåte.

Per Erik Zahl om hva som er «behandling etter minnesotamodellen»

Etter hvert ble jeg leder av basisgruppen og fikk navnet alkoholterapeut. Den Amerikanske tittelen på min utdannelse er; Certified Chemical Depridency Couensellor/Praktitioner. CCDC/P. Jeg var den første norske alkoholterapeut med denne utdannelse, som jobbet i det offentlige helsevesen/sykehusvesen.

Du hadde vært på Hazelden der denne behandlingsmodellen er utviklet. Hva tok du med deg derfra?

Da jeg var i praksis på Hazelden i 1987, i forbindelse med min utdannelse, var jeg først på en studietur til Fountain Lake Treatmentsenter i Albert Lee Min. Der drev de programmet nokså likt det vi hadde i Sverige. Våre terapeuter og lærer kom jo derfra. På Hazelden var det noe annerledes. Hazelden var i utgangspunkter ment å være et behandlingssted for nonner!  Kanskje var oppbyggingen preget av det. For det første var det skilte enheter mellom kvinner og menn. Det var seks enheter i alt. Tre for menn, en for kvinner, en for familie og en medica/detoc avdeling. Det var ingen møter mellom pasient og familie utenom de ganger det var nødvendig med en intervenering for å få en pasient inn i behandling.

Det som særpreget Hazalden var etter min oppfatning den vekt de la på selvhjelpsinvolvering både med møter og på og utenfor senteret. Også det pedagogiske opplegget, både med undervisning gjennom forelesning og film/videoer. Terapeutene overlot mye av gruppeprosessen til pasientenes evne til å konfrontere hverandre og jeg lærte mye der om betydningen av å gi pasientene egenoppgaver.

Hva er, slik du oppfatter, det viktigst for en rusmiddelavhengig å lære for å kunne leve rusfritt?

Det er helt klart at sykdomsforståelse og følelsesmessig forståelse av skyld og skam er viktig for et stabilt edruskap, men de tre viktigste faktorene er

1. Ærlighet.   Erkjennelse aksept av Trinn 1.

2. Håp.    Få håp om at det nytter f.eks. fra pasienter i gruppen som har kommet lenger eller AA-medlemmer

3. Tro.  Få tro på en kraft sterkere enn deg selv,

En må abdisere som gud i eget liv. Jeg pleier å si «litt spøkefullt»: det er det samme hva slags gud jeg har, bare han ikke heter Per Erik Zahl. For så lenge det bare var han som var den styrende gud i mitt liv, gikk det skikkelig galt. Det vil si at man trenger hjelp utenfra for å mestre et alkoholproblem. Frykten, som har styrt det meste av mitt liv, slapp ikke taket, før jeg fant en makt sterkere enn meg selv som jeg kaller «Gud, slik jeg forstår ham».

Er det forskjell på den amerikanske og den europeiske måten å tenke på, om den høyere makt?

Slik jeg ser det, skulle det være enklere å snakke om Gud ut fra norske forhold enn amerikanske. Vi har tross alt i hvert fall de siste 500 årene hatt en statskirke som de aller fleste har vært medlemmer av, uten å måtte melde seg inn. Det har kanskje vært hovedårsaken til at de fleste har et noe distansert forhold til kirken. Vi stiller oss ofte kritiske til spørsmål om Gud. En høyere makt og religion generelt. I USA er dette likevel noe annerledes. Der er de fleste medlemmer av ulike tros-samfunn, uten at dette influerer så mye på deres livsstil. Det henger sammen med at kirkene/menighetene har en mye større sosial rolle i samfunnet.  Nå ser jeg bort fra bibelbeltet i USA og det sørvestlige Norge.

I AA-sammenheng ser jeg liten forskjell på Norge og USA. Noen har problem med å godta gudsbegrepet, spesielt i den første tiden. Men etter hvert som de får mer kjennskap til seg selv gjennom trinnene, finner noen tilbake til sin barndoms Gud, andre får et nyoppdaget gudsforhold og andre igjen finner seg vel til rette med en høyere makt i deres liv. Ateister finnes også, men de er få. Det viktigste er å abdisere som gud i eget liv.

Hva vil du si er forskjell på behandling og selvhjelp?

Jeg svarer her ut fra min egen erfaring. AA oppstod jo lenge før behandling etter at 12-trinnsmodellen startet, men det er interessant å lese hvordan de første årene forløp. AA startet da aksjemegleren Bill Wilson møtte legen Robert Smith i Akron i 1934. Den tredje AA mann kom til, da de besøkte ham på et sykehus. Slik fortsatte de å rekruttere nye tilfeller med søster Agnethia som beste samarbeidspartner på det lokale sykehuset. De fortalte sine egne historier og erfaringer for at vedkommende skulle kjenne seg igjen og få håp for egen del.

Det jeg tror bare en med egen erfaring kan, er å være med inn i galskapen en rusavhengig opplever.

Per Erik Zahl

Etter hvert startet, det vi i dag kaller «behandling etter minnesota- modellen.» Behandlingen handler om å bryte med benektning og gi innsikt i konsekvenser av rusen. Våge å møte sitt eget liv på godt og vondt, møte og bli konfrontert med de belastninger omgivelsene har måtte betale, for å rydde vei for en ny start og en ny levemåte.  Man lærer ikke å «slutte å drikke/ruse seg». Det «kan» vi. Vi har sluttet mange ganger før. I AA kan vi lære hvordan vi kan unngå å begynne igjen. Der heter det ikke: Slik må du gjøre, men slik gjorde jeg. Ved å følge eksemplets makt til en som er som deg har du en mulighet til å oppnå det samme. AA programmet er et livsprogram. Det kan jeg underskrive på etter snart 35 år. Det er et åndelig program som lærer oss mer og mer om oss selv.

Hvordan opplevde du at du nådde frem til pasienter som behandler til forskjell fra andre uten egenerfaring?

Jeg har i min tid på A-klinikken arbeidet sammen med mange gode og innsiktsfulle mennesker som har hatt en vel så god teoretisk forståelse av behandling som jeg.  Det er klart at jeg som tidligere bruker kanskje kommer lettere og mer fortrolig inn på noen pasienter, men det jeg tror en med egen erfaring bare kan, er å være med inn i galskapen en rusavhengig opplever. Når andre utbryter: Hvordan i all verdens land og rike kunne du finne på å gjøre det, kan jeg bare nikke og si: Der har også jeg vært. Den samme erfaringen tror jeg er veldig viktig.

Hvordan opplevde du å arbeide ved A-klinikken i perioden 1988-1999?

Til det kan jeg si at det er den rikeste perioden i mitt liv. Å få være med på så mye viktig og banebrytende arbeid, sammen med så mange vidunderlige mennesker er, utenom edruskapen og min kone, det største jeg har opplevd. Å komme så nær inn på så mange nydelige mennesker i deres vanskeligste livssituasjoner, gjør meg ydmyk og takknemlig. Og ikke minst at jeg fikk lov til å være med på å gi hjelp til personer som lider, er den største gaven jeg kunne få.

Hva er viktig i gruppebehandling for rusavhengige?

Å behandle dem som mennesker – likeverdige mennesker. Ifølge en tidligere pasient skal jeg visst nok en gang ha uttalt; Her behandler vi mennesker og så tar vi rusen med på kjøpet; ganske treffende sagt, om jeg skal si det selv, sånn i ettertid.


– Sykdomsforståelse og følelsesmessig forståelse av skyld og skam er viktig for et stabilt edruskap, mener Zahl.

(Foto: Frode Nordhelle)

En kommentar

  • Øistein Kristensen sier:

    Glimrende intervju med Per Zahl, der han beskriver både sin personlige utvikling og utdanning og betydningen som erfaringsterapeuter har i behandlingen av rusmiddelavhengige og deres familier.

X