was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12-trinnsbehandling: Kjell Agnar Karlsen

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Kjell Agnar Karlsen.

Når begynte du og når sluttet du ved A-klinikken?

Jeg begynte 15.02.1988 og sluttet vel formelt ca august 1995, da jeg fikk fast stilling i poliklinikken.  Hadde vært på «utlån» i noen måneder fra A-klinikken til poliklinikken før ansettelsen

Hvilken utdannelse/praksis har du?

Jeg har embetseksamen i psykologi Universitetet i Bergen fra 1980.  Hadde først midlertidig stilling ved Skogliheimen på Askøy. Da denne opphørte søkte jeg jobb på Loland.  Var der til jeg i 1988 begynte på A-klinikken, så poliklinikken fra 1995.  Har ellers vært innom Familieklinikken ABUP i 1997 og PP-tjenesten i Kristiansand 1998.

Hva bestod jobben som psykolog i?

Som psykolog ved A-klinikken jobbet jeg som gruppeleder i basisgruppa og også som terapeut i familieprogrammet.  Etter hvert gikk jeg over i poliklinikk.  Her ble det gjort en del utredningsarbeid/testing av pasienter som enten var kommet inn i basis eller som skulle inn i basis, mest det første. I tillegg hadde jeg også en del polikliniske pasienter i behandling, både ruspasienter og enkelte pårørende.

Hvilke tester mener du er relevant å bruke ved A-klinikken, ut fra din erfaring?

Det kommer vel an på formålet.  Dersom det er snakk om vurdering av personlighet og egnethet/mulighet for å nyttiggjøre seg behandling, kan MMPI være et alternativ.  Dette er en personlighetstest som har vært brukt mye i rusfeltet.  Ulempen med den er at det er en svært lang og krevende selvutfyllingstest.  Fordelen er at den er godt validert, at testen utfylles av pasienten selv og ikke krever så mye ressurser av behandler.  MCMI har kan også være aktuell, men det er en test som brukes i langt mindre utstrekning enn MMPI.

MMPI kan gi en pekepinn på hva slags type problematikk pas strever med rent psykisk og kan også gi grunnlag for en beskrivelse av forsvar og egostyrke.

Dersom det er spørsmål om kognitive forutsetninger er jo WAIS IV er mye brukt psykologinstrument. 

Det var på 90-tallet vanlig å ta opphold ved et behandlingssted, for å kjenne på hvordan det er å være pasient i en slik behandling. Hvordan opplevde du nytten av det i psykologrollen?

Jeg hadde selv et opphold ved en 12-trinns institusjon i Sverige i 1989.  Jeg opplevde det som lærerikt.  Det ga en ganske god forståelse av pasientrollen og forholdet mellom det som skjedde i gruppebehandlingen og det som skjedde i miljøet. 

Hvordan tenkte du som psykolog rundt spørsmålet om den “høyere makt” i behandlingssammenheng?

Vi var jo den gang opptatt av den psykologiske «overgivelsesprosessen» som en viktig forutsetning for å kunne ta i mot hjelp og for å kunne mestre rusproblemet.  I den sammenheng så vi det som viktig å kunne relatere seg til noe som var utenfor en selv og som var større enn en selv. (Eller som erfaringsterapeut Per Erik pleide å si:  Det står Gud i programmet for at du skal skjønne at det ikke er du som er Gud.)

Men vi var jo opptatt av å løsrive «den høyere makt» prinsipielt fra religion og heller knytte det til «åndelighet» – et begrep som vi brukte mye energi på å utforske i behandlingssammenheng.  Husker bla at vi hadde en prest ved navn Jostein Zeth flere ganger som foreleser på dette temaet. 

Hva oppfattet du som forskjell på behandling og selvhjelp?

Behandling innebærer at en profesjonell gir hjelp i form av behandling, mens selvhjelp er støtte av og blant likemenn.

Hvilke forutsetninger må være tilstede for at behandlere med egenerfaring, skal arbeide ved Enhet for gruppebehandling?

Erfaring med å takle livet uten rus, etter at de har mestret rusproblemet sitt.  Dessuten er det vel en del personlige faktorer som er viktige, bl.a. at en har litt vidsyn og er i stand til å se de individuelle forskjellene som finnes blant de som har rusproblemer.  Dessuten er det vesentlig med både forståelse og respekt for det som kan tilføres fra ulike fagfelt som psykologi, psykiatri og medisin.  Selvsagt vil det til tider være et spenningsfelt mellom det ulike disipliner, men som behandler (med eller uten egenerfaring) er det viktig å kunne integrere ulike forståelsesmåter og tilnærminger uten å bli konturløs.

Hvorfor mener du gruppebehandling er viktig for rusavhengige?

Muligheten for identifikasjon med andre som har et rusproblem og opplevelsen av å ikke være alene om å streve med både rus og andre livsproblemer.  Støtte og forståelse fra andre er også viktige motivasjonsfaktorer.  I tillegg vil enhver rusavhengig kunne bidra til å hjelpe andre.  Det er også en faktor som kan øke egenmotivasjonen, slik en ser det i selvhjelpsbevegelse

Legg igjen en kommentar

X