was successfully added to your cart.

Handlekurv

Serie om ARAs pionerer for 12-trinnsbehandling: Eldbjørg Kjøstvedt

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Eldbjørg Kjøstvedt.

Eldbjørg Kjøstvedt var prosjektleder i Regnbueprogrammet. (Foto: Frode Nordhelle)

Når begynte og sluttet du ved A-klinikken?

Jeg begynte på A-klinikken høsten 1985 og sluttet 01.01.2008

Hvor gammel er du, og hvor vokste du opp?

81 år. Jeg vokste opp i Høvåg.

Hva var beveggrunnen til at du begynte å jobber der?       

Jeg ble spurt av dr Nordal om å søke jobben som sosionom. Den hadde stått ledig en liten periode etter at Ragnhild Harstad sluttet. Jeg tenkte nok den gang at, OK, Jeg kan vel jobbe der i en 2 års periode. Jeg ble der til pensjonsalder, noe som forteller om et spennende og utfordrende arbeidsplass.

Hvilken utdannings- og erfaringsbakgrunn hadde du for jobben?

Jeg var nyutdannet sosionom og hadde naturlig nok ingen profesjonell bakgrunn, men jeg hadde i en årrekke jobbet frivillig i narkotikamiljøet i Oslo helt fra den spede starten med hasjrøyking i Slottsparken mot slutten av 1960-åra, via Oslos første organiserte klubbarbeid for narkotikabrukere. Vi startet tilsvarende klubbarbeid i Kristiansand da trenden flyttet seg utover landet og etter hvert kom her til byen.

Du ble engasjert i arbeid med barn og unge, herunder det som den gang ble kalt Regnbueprosjektet. Hvordan kom du inn i dette arbeidet?  

De første årene ved A-klinikken jobbet jeg med voksne rusbrukere. I denne sammenheng var jeg med i omleggingen av klinikkens behandlingsmetode til et tilnærmet Minnesotaprogram. Jeg var også med i det spennende arbeidet med å utarbeide familieprogrammet og deltok aktivt der i flere år.

Klinikken hadde kontakt og samarbeid med Den Islandske Behandlingsstiftelsen i Reykjavik. Etter et besøk ved klinikken, av en islandsk terapeut, Brynjulfur Hauksson, ble representanter fra vår klinikk invitert på gjenvisitt. Det var i den forbindelse dr. Kristensen for første gang kom i kontakt med terapeuter som drev et eget arbeid med barn av rusavhengige etter en amerikansk modell.

«…ingen her i landet […] hadde gjort noe systematisk arbeid med barn.»

Eldbjørg Kjøstvedt om oppstarten av Regnbueprogrammet

Øistein Kristensen kom tilbake full av entusiasme og klar for å arbeide med å få til et tilsvarende opplegg ved A-klinikken. Det ble til gjennom samarbeid med Vest-Agder Fylkeskommune og deres like entusiastiske ruskonsulent, Tor Åge Fjukstad, søkt om midler til et 4-årig prosjekt for å utvikle og prøve ut et opplegg i dette feltet.  Av alle ting ble det søkt midler fra Vinmonopolfondets forebyggende fond. Dette ble innvilget, og det ble klart for oppstart 1991.

Jeg ble spurt om å søke prosjektlederstillingen og startet med blankt skrivebord og ingen norske kontakter. Litteratursøk viste at dette var nybrottsarbeid her i landet. A-senteret i Stavanger, Borgestad klinikken i Grenland, ved henholdsvis Bente Storm Haugland og Frid Hansen, hadde vært inne på temaet, men det var ingen her i landet vi kjente til som hadde gjort noe systematisk arbeid med barn. Dermed ble kontakten med USA viktig. Det var i det meste av prosjektperioden 2 stillinger knyttet til arbeidet.

Vi laget i starten seminarer med amerikanske foredragsholdere der vi inviterte skole-og helsearbeidere, og fikk bekreftet at skadene voksnes rusmisbruk gjør på barn i nære relasjoner er universell. Vi inviterte oss selv til samtlige kommuner i Vest-Agder for informasjonsmøter, og fikk igjen og igjen bekreftet at dette var upløyd mark, Vi ble møtt med mange ulike reaksjoner fra gjenkjennelse til skepsis.

Hvordan ble barn og unge rekruttert inn i prosjektet?

De første kontaktene med barn var gjennom voksne rusavhengige som var i behandling. Gjennom familieprogrammet fikk mange pårørende, ofte for første gang, en forståelse for at barn visste mer og hadde større plager og traumer enn de hadde trodd.  Mange foreldre gjorde alt for å skjule misbruket for barna, og ofte fortalte barna oss at de hadde strategier for å skjule det de visste for de rusfrie i familien for ikke å gi dem flere bekymringer.

Var det noen aldersgrense for deltagelse i regnbueprosjektet?

I teorien delte vi barna i to grupper, «De kjente barna» og «De ukjente barna». «De kjente barna» kalte vi de som enten selv eller bekymra voksne hadde erkjent hadde et problem. «De ukjente barna» kalte vi de vi visste var der ute, men som ikke hadde snakket om problemet. At denne gruppen fantes visste vi gjennom arbeid med voksne rusmisbrukere, og vi antok at dette var den langt største gruppen.  Begge grupper var viktige for oss, men vi startet med å lage gruppeopplegg for «De kjente barna».

«Gjennom familieprogrammet fikk mange pårørende, ofte for første gang, en forståelse for at barn visste mer og hadde større plager og traumer enn de hadde trodd.»

Eldbjørg Kjøstvedt

Vi delte barna i tre aldersgrupper 7-9 år, 10-12 år og ungdomsgrupper. Gruppearbeidet med «De kjente barna» foregikk på ettermiddagstid. Bortsett fra grupper besto mye av arbeidet i direkte samtaler med barn. Mindre barn var alltid sammen med voksne de stolte på. Det kunne være en bestemor eller tante eller nabo.  Alt var i samarbeid med og godtatt av foreldre eller foresatte.

Hvilket team var du en del av? Hvordan samarbeidet du med multidisiplinært team?

Det var den gang ikke noe som hette multidisiplinært team. Regnbueprosjektet var de første årene adskilt fra A-klinikken. Vi holdt i starten til på Fylkeshuset, men fikk etter hvert leid lokaler i Kvadraturen. Men vi hadde et nært samarbeid spesielt med Familieteamet. Etter hvert ble Regnbueprosjektet flyttet til A-klinikken. Det forenklet måten å jobbe på. Våre tanker om at det ville være vanskeligere for foreldre å tillate barna å komme til klinikken enn til en nøytral adresse i byen, viste seg ikke å være riktig.

Regnbueprosjektet var tidsbegrenset. Det ble etter prosjektperioden et program med fast ansatte, kalt regnbueprogrammet. Hvordan fungerte det?

Vi fikk i løpet av 4-års perioden opparbeidet et stort nettverk ikke bare i vårt fylke, men over store deler av landet. Vi ble invitert til å holde kurs i mange kommuner fra Finnmark i nord til Rogaland i sør. Vi laget et 2-dagers kursopplegg som ble ganske populært. For det meste ville vi ikke ha mer enn 10-12 deltakere på hvert kurs. Vi la vekt på engasjere lærere og helsearbeidere til selv å starte grupper på sine hjemsteder etter et nøye utarbeidet opplegg. Dette var grupper for barn i risikosonen. Det ble hele tiden presisert at dette var ikke stedet for å snakke om hjemmesituasjonen, men et sted der de kunne lære at når det var trøbbel i en familie var det ikke barnas skyld.

Etter prosjektperioden fikk vi forlenget økonomisk støtte med ett år, og prosjektet gikk over til å kalles Regnbueprogrammet. Arbeidet fortsatte i samme spor som før, noe vi hadde god erfaring med.

Hvilken funksjon hadde regnbueprosjektet i familieuka? Hvordan fulgte dere opp de unge under selve familieuka?

Deltakerne i familieuka fikk alltid informasjon om Regnbueprogrammet og tilbud om at barn kunne få kontakt med oss. Vi hadde da alltid en samtale med de voksne slik at de kunne gjøre seg opp en mening om de trodde det var et behov for deres barn.

Når vi fikk henvist et barn, startet vi med en serie på tre samtaler før vi i fellesskap bestemte om barnet skulle starte hos oss. Dette ble utarbeidet på bakgrunn av kunnskap og forståelse for at dette feltet var og er ualminnelig følsomt for de voksne og ikke minst for barna..

Hadde du foreldreveiledning?

Først inviterte vi den eller de som henvendte seg for ren informasjon. Ofte var dette en av foreldrene eller et annet betrodd familiemedlem, men det kunne også være barnevernsansatte eller helsesøster. Før en slik samtale forsikret vi oss alltid om at foreldre var orientert. Selvfølgelig mistet vi barn på denne måten, men samtidig visste vi at det var nesten umulig å gi hjelp uten at foreldrene godtok det. Andre samtale var med den som kom første gang sammen med barn og eventuelt med andre de hadde bestemt skulle være med. Også dette var en informasjonssamtale. Tredje samtale var med barnet alene hvis de var over en viss alder, litt avhengig av hva vi hadde observert i forrige møte.  Først etter dette ble vi enige om det var grunnlag for å bli med i programmet. Dette nitide og lange forarbeidet så vi som svært viktig for resultatet. Vi hadde også møte med foreldre eller foresatte underveis og ved avslutning av grupper.

I regnbueprogrammet ble det også gjort en innsats i forhold til skolene i Vest-Agder. Hvor mange skoler var involvert i deres arbeid?

Etterhvert som vi flyttet fokus også til «De ukjente barna» eller «Barn i risikosonen» opprettet vi referansegrupper i to typer kommuner. Kristiansand som bykommune og Kvinesdal som landkommune. Deltakerne ble kurset dels hos oss og dels ved å inviteres på seminar. Det var et kreativt og spennende samarbeide. Hovedoppgaven var å lage et gruppeopplegg som kunne brukes hovedsakelig i skolen, med lærere og/eller helsesøstre som gruppeledere. Kravet var at gruppeledere skulle ha deltatt på ett av våre to-dagers kurs.

Etterhvert ble også barnehageansatte involvert, og vi laget et eget opplegg for barn under skolealder.

«Før en slik samtale forsikret vi oss alltid om at foreldre var orientert. Selvfølgelig mistet vi barn på denne måten, men samtidig visste vi at det var nesten umulig å gi hjelp uten at foreldrene godtok det.»

Eldbjørg Kjøstvedt om å samtale med barnevern, helsesøster osv om spesifikke barn.

Etterhvert som vi ble invitert til andre deler av landet ble kursene holdt på deres hjemsteder. Vi hadde kontakt med ledere av barnegrupper mange steder i landet. Flest grupper hadde vi naturlig nok i Vest-Agder.

Når det gjelder arbeid med barn i barnehager, var det relativt nystartet da jeg sluttet i jobben. Det var et stort hjelpepotensiale ved å starte i tidlig alder. Opplegget ble selv følgelig aldersrelatert.

Hadde regnbueprogrammet noen ringvirkninger for andre virksomheter?

Mot slutten av mitt arbeid i Regnbueprogrammet ble interessen for arbeid med barn i psykiatrien merkbart økende. Vi ble invitert til å møte personale ved psykiatriske avdelinger og etterhvert ble det her i Kr. sand opprettet egne kontakter for barn av innlagte i psykiatrien.  Det var et godt skritt i riktig retning den gang. Det vi i hele arbeidstiden fikk positiv tilbakemelding på var at vi snakket MED barna, ikke bare OM de. Jeg har forståelse for at det lett blir til at man snakker med voksne om barn, for samarbeid om så vanskelige spørsmål med barn, er utrolig skjørt og krever en fantasi og følsomhet og oppfinnsomhet og tålmodighet som jeg gjerne skulle ha hatt mere av.

Hvordan var resultatet av Regnbueprogrammet?

Som i alt slikt arbeid er resultatmåling svært vanskelig. I prosjektperioden brukte vi spørreskjemaer ved inntak, ved halv tid og etter fullført gruppe. Disse ble vurdert i prosjektrapporten. Men jeg møter fra tid til annen fremdeles 10 år etter jeg sluttet, «voksne barn» eller foreldre som beklager at Regnbueprogrammet ikke eksisterer lenger.

Regnbueprogrammet var et lavterskeltilbud for barn og unge, uten krav om diagnose for deltagelse. Etter at det ble integrert i Helseforetaket 2004, oppstod et krav om diagnostisering for å kunne få behandling. Det ble vanskeligere å gi barn som pårørende samtaler og gruppetilbud uten diagnose. Etter hvert ble Regnbueprogrammet gradvis lagt ned, ca 5-6 år etter at du sluttet.  Hva tenker du om det?

Den store fordelen med Regnbueprogrammet var nettopp at det var et lavterskeltilbud. For mange var selv det et veldig stort steg å ta. En klar erfaring var at jo tidligere vi kom inn i situasjonen, jo enklere var det å gi hjelp. Etter erfaringen min vil jeg tro at langt færre barn vil henvises til utredning og diagnostisering.

Den store fordelen med Regnbueprogrammet var nettopp at det var et lavterskeltilbud. For mange var selv det et veldig stort steg å ta. En klar erfaring var at jo tidligere vi kom inn i situasjonen, jo enklere var det å gi hjelp. Etter erfaringen min vil jeg tro at langt færre barn vil henvises til utredning og diagnostisering.

Sosionom Eldbjørg Kjøstvedt arbeidet i 23 år ved ARA før hun gikk av med pensjon. (Foto: Frode Nordhelle)

En kommentar

  • Øistein Kristensen sier:

    Et blinkskudd av et intervju. Det var virkelig et pionerarbeid som Eldbjørg gjorde. Barn av rusavhengige ble for første gang tatt på alvor og inkludert i behandlingsprogrammet. Regnbueprogrammet var langt forut for sin tid. Først 20 år senere kom psykiatrien på banen. Det er både synd og skam at et slikt effektivt forebyggingsprogram ble lagt ned.
    Øistein Kristensen

X