was successfully added to your cart.

Handlekurv

ARAs pionerer i 12-trinnsbehandling: Sivert Follesø

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Sivert Follesø.

– Det som er fint med denne behandling er at så mange ting er vevd sammen; livshistorie, rushistorie, individuelle oppgaver, konsekvensoppgaver, sier etisk rådgiver Sivert Follesøy om 12-trinnsbehandlingen på ARA (Foto: Frode Nordhelle)

DEN ETISKE RÅDGIVNING

Artikkelen bygger på et intervju enhetsleder Hilde Stokkeland har hatt med med rådgiver/teolog Sivert Follesø tidligere, redigert og tilleggsintervjuet her av Atle J Fosse.

Når ble du født? Hvor vokste du opp?

Jeg bodde først sammen med mine foreldre og min bror på Askøy utenfor Bergen til jeg var 15 år. Da flyttet hele familien til Arendal. Jeg reiste på sjøen. Etter en tid gikk jeg på yrkesskolen. Gikk videre til ingeniørskole og styrmannsskole.

Etter alt dette praktiske gikk jeg over til teologi og ble ferdig teolog i 1989. Under studiet jobbet jeg ved Bryn tilsynshjem i Oslo, og fikk kjennskap til hva det å ha et rusproblem innebar. Etter det, har jeg jobbet i Forsvaret som feltprest, inntil jeg i 1992 ble ansatt ved A-klinikken.  Jeg har også vært sjømannsprest i København ca. 1 år på 90-tallet. Har jobbet ved ARA og trivdes svært godt med det.    

Follesø hadde sin siste arbeidsdag på ARA 07.08.20 da han gikk over pensjonistenes rekker (se nederst i artikkelen).

Du har arbeidet som etisk rådgiver og har mest fokus på det vi kaller den åndelige dimensjon. Hva er en åndelig dimensjon i behandlingssammenheng?

Da vil jeg sitere AA. Der sier de at det dreier seg om en åndelig «oppvåkning», eller bevisstgjøring. Jeg vil sammenlignes det med en aha-opplevelse. Plutselig ser vi noe i en sammenheng vi ikke har sett før. Jeg liker å kalle det “naglende øyeblikk”. Det er noe som er vondt, og som brenner seg fast. Det kan være som å stå i retten og få den første dommen. Det glemmes ikke så lett. Eller det kan være at pasienter sier de har vært tilstede når en kamerat har fått en overdose.

Så har vi de gode øyeblikk, da en føler at livet er så godt at det må bare bli sånn. Dette kaller jeg de «hellige øyeblikk». Det gjelder gjerne når man er til stede på en slik måte at aha-opplevelser kan rommes. Den åndelige dimensjon kan komme til uttrykk på så mange måter, slik som lagånd og Olympiaånd. Gandhi for eksempel var en åndshøvding. Ibsen det samme. Verkene deres er beskyttet av åndsverksloven. Det er så mye som kan rommes i dette ordet. Egentlig er det ålreit å bruke helt alminnelige ord på det for å forstå det. Det kan også være den gode samtalen, eller terapigruppa. Tilstedeværelse. Den som vil, kan skrive bøker om det, men målet er å gjøre det enkelt og forståelig. Det å lytte til det andre sier. Det å bli speila.

På latin betyr «Spiritus Sanctus»; sannhetens øyeblikk, preget av ærlighet, åpenhet villighet og godhet, kontra «Spiritus alcoholus», som i avhengighetsform kan forståes som destruktive handlinger (åndsfraværelse).

I enhet for gruppebehandling har vi pasienter med alle typer religioner, livssyn, ideologier til behandling. Det skal folk få føle seg trygge på å komme inn med, og reise ut med.

Hva er de 12 trinn?  

For meg er 12-trinn pedagogikk, rett og slett. Lidelsen, sykdommen, syndromet, avhengigheten og marerittet. Rusavhengighet er en sammensatt og kompleks sykdom.

12 trinn handler om leveregler av åndelig art, som en slags guide for hvordan en kan få/ta tak i livet igjen. Hvis du går på et treningssenter og får en personlig trener, får du en oppskrift, eksempelvis på hvor mange situps, intervalltrening osv. du skal ta. Tilbydere står i kø for å fortelle deg hvordan du kan bli sunn, sprek og frisk. Billedlig talt kan en si disse trinnene er treningsoppskrift. Har du strevd med rus et helt liv uten å få det til, er det begynnelsen når du sier: «Nå gir jeg opp. Jeg kapitulerer.” Det handler om å be om hjelp, ta imot og bestemme seg. Det handler om å se tilbake på eget liv for å lære av egen fortid.                                 

Hva gjør du konkret som etisk rådgiver?

Jeg følger pasienter hele veien, begynner gjerne i forberedelsesgruppe. Der blir vi litt kjent. I forbindelse med livshistorien kommer jeg svært tett inn på folk. I denne sammenheng er det viktig med fortrolighet, og jeg har som prest absolutt taushetsplikt, selv om jeg i min stilling ikke er prest, men etisk rådgiver. Unntak er noen få plikter vi alle har til å opplyse om, når noe skadelig fortsatt er pågående i nåtiden, overgrep eller lignende.

I den første uken har jeg en samtale med de aller fleste, om hva som skal sies i en rus- og livshistorie i gruppen. For det fins mange rom i et menneskes liv om intimitet, om seksualitet, om ulike juridisk forhold. I denne sammenheng er det ikke all sannhet som skal sies og det er heller ikke all sannhet som skal legges inn i gruppa. Jeg er der for å bli kjent med den enkeltes liv, oppvekst, skole, kjæreste, venner, relasjoner, utdanning. Det skjer gjennom fortelling av livshistorie. Så skal jeg være en guide, for eksempel gi konkret råd: «det må du utelate». Denne type sorteringsarbeid er også en av grunnene til at de i sin tid ved A-klinikken (i 1992)- nå ARA, søkte en prest som etisk rådgiver, som har absolutt taushetsplikt. Jeg kan ikke ta ting videre. De skal være trygge på at det de legger igjen hos meg blir der. At de får rådgivning på hvor grensene går. Hva hører til i en gruppe og hva hører til i et lukket rom. Så har huset hatt den tilliten til meg, at i etterkant av en sånn samtale, får gruppa det de skal ha. Terapeutene får hørt det de skal, og er det ting av medisinsk, psykologisk eller annen karakter, så skal vi ha psykologer og leger som kan ta seg av det. Det tverrfaglige teamet må så avklare etter hvert hva de må ta tak i. Det er i seg selv en trygghetsfaktor å være en del av et slikt teamarbeid, der erfaring og fag møtes, i relasjon til pasienten. Det er utrolig meningsfullt.

For at pasientene skal kunne arbeide med sine utfordringer er det viktig at de som kommer her til behandling opplever seg som fullverdige mennesker og blir møtt, sett, ikke får en formanende pekefinger mot seg. Ingen fordømmende “skjerp deg”. Heller raushet, åpenhet og varme, med historier fra eget liv som gjør at de forstår at vi er her for de, og at vi har noe å tilby. At de kan si: «De fordømmer meg ikke, de har respekt for meg og de vil meg vel, og de kommer til å bruke alt de eier og har for at jeg skal få en nyttig og god behandling og komme videre. Selv tror jeg de har brukt all energi, all fantasi, all kreativitet, alt de eier og har av ressurser for å klare å stoppe. Så har de ikke greid det.

Etter denne første sorteringssamtalen har jeg samtale nr. to senere, på slutten av behandlingen. Da går vi konkret inn på etiske dilemmaer de har opplevd, og deltar gjerne i en konkret handling som kan frigjøre vedkommende fra det som har vært dilemmaet. I det minste forsone seg med hva som kan gjøres noe med og hva de må stå i. Den fortrolige samtalen er å være en samtalepartner om det vanskelige i livet som ikke hører hjemme i gruppesamtalen.

Det er disse to samtaler som er de viktigste i min jobb som etisk rådgiver. Så hender det at jeg har flere med enkelte, om det er viktig og nødvendig. Min erfaring er at når de bare blir sett, hørt og får en opplevelse av at her tar de hele meg på alvor, så har de ro nok til å ta ting i riktig rekkefølge.

Du har også mye undervisning. Hvordan underviser du om trinnene?

Jeg har mye undervisning. Emner som skyld, skam, forsoning, tilgivelse, åndelighet og maktesløshet. Jeg kan vel si jeg kan snakke om stort sett de fleste temaer på planen vår, da de fleste temaer handler om å leve, og det har jo alt en etisk dimensjon. Trinnene er bygd opp slik at først må en erkjenne, så må en ta tak i det som skal endres og så må en jobbe seg ut av det. Pasientene opplever situasjoner i livet, der det helt tydelig og opplagt gir seg selv at man ikke skal ruse seg. Situasjoner der de ville sagt: «Jeg skulle vært rusfri i dag». Det kan være konfirmasjon, bursdag, fotballkamp, hva som helst. Men når dagen og øyeblikket kommer så ruste vedkommende seg likevel. Vi kaller det maktesløse situasjoner. De handler mot sin egen vilje.Trangen er sterkere enn viljen.

Hva ser du på som din oppgave i forbindelse med realitetsorientering?

Min jobb er ikke å konfrontere. Jeg skal være den omtenksomme, trygge, som får tingene ut, uten å presse på. Min jobb er den motsatte. Derfor har vi to roller. Noen skal være konfronterende, noen skal få det ut på andre vis. Trinnene vil da være en av flere rammer å arbeide innenfor. Samtidig utfordrer de til noen konkrete leveregler.

Sivert Follesø jobbet som etisk rådgiver ved ARA fra 1992 til 2020. Her avbildet i tidsriktig, men uvant, hvitt koronatøy. (Foto: Frode Nordhelle)

Hvordan håndterer du forholdet mellom individualsamtale og meddelelse i team?

Jeg har opplevd at erfaringene gjennom alle disse årene har gitt tillit mellom meg og mine kollegaer ved at de er blitt fortrolige med å sende pasientene til meg. Det er samtidig viktig at jeg ikke blir brukt som en kanal til at de kan ta ut ting hos meg, som hører hjemme i gruppa. Det er slik jeg sender ting tilbake. Jeg ber pasienten ta det opp. Det er et viktig poeng. Noe kan jeg ikke tie om, som er avklart helt fra første samtale, slik jeg har sagt tidligere i intervjuet. Det jeg har snakket med pasienten om, går ikke til det tverrfaglige teamet med mindre det er avklart med pasient, eller det er et klart brudd på behandlingsregler her og nå. Det er pasienten som bestemmer det. Jeg kan bare anbefale hvor det tas opp.

Har utfordringer i bruken av de 12 trinn endret seg i løpet av din arbeidsperiode?

Vi er en avdeling av sykehuset som driver med tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Vi er frikoblet AA og NA bevegelsen. Det er innen denne ramme veldig greit, og helt nødvendig etter mitt skjønn, å ha erfaringsterapeuter på laget.

Da jeg begynte her i 1992, var 12-trinnsmodellen en rød klut for veldig mange fagfolk. «De snakker om Gud og åndelighet til alle der», tenkte de gjerne. Vi lå litt lavt i terrenget for ikke å provosere mer enn nødvendig. I den senere tid har vi hatt en diskusjon om dette, som tydeliggjør det.

Vi er et tilbud for alle uavhengig av livssyn. Når det gjelder selve behandlingen har vi således laget en hjelpetekst der de mest kontroversielle ordene er tatt bort, som “Gud”, “Ham” og “høyere makt”. Den viser hvordan vi forstår trinnene i behandlingssammenheng. I stedet bruker vi ord som «en kraft større enn deg selv» eller «noe større, utenfor deg selv». På denne måte kan en unngå å forveksle det religiøse og det åndelige, der dette blir helt feil. Det er forskjell på disse ordene.

Det er likevel slik at vi kan gi rom for religiøse samtaler der dette er ønskelig individuelt. Men det skal skje på pasienten sine premiss. Hvis jeg tenker tilbake slik det var før, var det to grupper som har reagerte på begrepsbruken. Det ene er når noen kom inn her og tenkte: “endelig har jeg fått en skikkelig seriøs behandlingsplass som tar Gud på alvor. Dette er en kristelig plass og det passer meg». Så er de kanskje veldig bokstavtro og konservative. Når de ser i teksten at det står Gud slik den enkelte opplever ham, og hører at kanskje halvparten rundt bordet, eller flere, tenker på gruppa eller sponsor, så har de gått, fordi de opplever det blasfemisk. Det har vært noen sånne. Men jeg tror jeg kan telle dem på en hånd opp gjennom alle disse årene.

Så er det de som er kommet inn på sykehuset uten gudstro og plutselig ser de på veggen at det står Gud og en slik plass vil de ikke være på. De kan jeg også telle på ei hånd.

Det har vært viktig for oss å synliggjøre at dette er et behandlingsted som ønsker å møte alle på deres åndelige dilemma. Hvordan kan den enkelte finne hjelp til å slutte å ruse seg? For å unngå misforståelser og gjøre det klart hvordan enheten tenker om de 12 trinn skrev vi derfor en hjelpetekst eller forklaringstekst til AA og NA sin opprinnelige tekst.  

I behandling snakker vi ikke så mye direkte om trinnene, men vi henviser til dem og bruker litt andre ord. Ikke minst prøver vi å forklare de som ikke vil bruke ordene i AA og NA, hva som menes med dem. AA og NA sier selv at programmet ikke er et religiøst program innen en bestemt trosretning.

Er det mye sorgarbeid?

Ja. En person med rusvansker ruser sorgen bort. Mange har ikke vært villige til å verken kjenne eller føle på det. Så, når en blir rusfri dukker mye slikt opp. Så er det min jobb å si til pasienten «vet du at det du forteller meg nå, det forteller bare at du er på rett vei. Rusen har skjult dette over lang tid, nå er ikke rusen der, dermed så kommer det. Vi kan jobbe med det nå, men bare hvis du klarer, ellers drøyer vi».

Det gjelder å handle klokt. Jeg har jobbet mye i sorg med pasientene. Det gjelder sorg over rusmidler som man ikke lenger kan ha gleden av, og sorg over mennesker de har mistet. Det er tapte muligheter og ære. Hele livet med rusavhengighet er rundt sorg. Det er tapsopplevelse på tapsopplevelse på tapsopplevelse, og her må det sorteres. Det er en jobb å gjøre. Så er det også erfaring med at hvis man bare blir rusfri og går i selvhjelpsgruppe, får sponsor, kan en snakke om tingene der, og da hjelper det også. Der treffer de gjerne personer som har vært i behandling ved enhet for gruppebehandling før. Det er fornøyelig når folk som jeg har hatt tunge samtaler med tidlig i prosessen ikke signaliserer at de trenger så mye senere, fordi man har oppnådd tryggheten.

Så hører vi de går ut etter elleve måneder, og har det «meste på plass», for de har gjort jobben i behandling, sammen med pasientene, på AA, i NA, som er en utrolige nyttige arenaer.

En av dine oppgaver er også etisk gruppe. Hva skjer i disse?

Jeg har hatt etisk gruppe fast hver uke. Da har vi ettermiddagsøkt hvor jeg spør om det er noe de er opptatt av, som ligger i gruppa i forhold til rett og galt. Etisk gruppe er viktig. Da kommer pasienten med etiske dilemmaer fra eget liv, og så tar vi det opp. Hvis ikke de har noe å ta opp, så har jeg alltid hatt et tema jeg antar kan være meningsfylt å snakke om. Pasientene er veldig interesserte. Det har som regel heller vært vanskelig å slutte av de gruppene.

Det er veldig sjelden det ikke har ligget noe i gruppa vi kan ta tak i. og hvis vi skulle snakke om alle temaer kunne vi holdt på lenge.

Så er det også slik at når de skal rydde opp i sine relasjoner, trenger de snakke med de det angår om de vanskelige tingene. Hvor mye skal de vite? Hva skal jeg si når jeg skriver en søknad? Hva skal jeg fortelle på et intervju? Det kan være mye vanskelig der. På arbeidsplassen mobbing, ikke minst.

Her kommer det mennesker som ofte ikke har sett hverandre før. Forskjellig i alder, forskjellig yrke, forskjellig kjønn med forskjellig bakgrunn «stuet” sammen i en gang og skal åpne seg for hverandre og bo så tett at «de får hverandre på brødskiva». Det er klart det oppstår problemer i kommunikasjon. Vi snakker om kommunikasjon, kommunikasjonsregler. Men igjen, modellen vår tar høyde for mange ting i en rekkefølge og sammenheng som gir en god helhet.

Hvorfor er etisk rådgivning viktig?

Da kan jeg ta utgangspunkt i siste behandlingsuke. Da har jeg pasientene til en fortrolig avslutningssamtale. I programmet heter det fjerde og femte trinn. Det er da viktig å sitte på et trygt rom der de kan tømme ryggsekken sin. Hva gjør jeg med det, spør du kanskje. Rådgivning, samtale. Bestemmer ikke noe, men hjelper til å få valgmuligheter opp og prøver se ting de ikke selv har sett. Så får de uttrykt følelsene for de livssituasjonene i livet som har dukket opp. Og etter hvert som en forblir edru over tid dukker det opp mer og mer. Det å tømme ryggsekken, å ha en fortrolig samtale i siste behandlingsuke, er viktig.

Kan du skrive noe i journalen når du har “absolutt taushetsplikt”?

Jeg skriver bare at det har vært en samtale. For de skal være helt trygge på at det som vi snakker om der ikke kommer andre steder.

Hvordan får du dekket ditt veiledningsbehov?

Jeg har vært heldig. Når Fylkeskommunen drev denne plassen var jeg en gang i året på samling som etisk rådgiver i Stockholm. Der kom alle som var opptatt av etikk fra Norge, Sverige, Danmark. Jeg var den eneste fra Norge riktignok, men Sverige og Danmark hadde mange, så kom det også andre fagfolk. Jeg fikk også tillatelse, når jeg begynte her, til å reise til Danmark og Sverige for å være observatør både i behandling og hos rådgiverne. Jeg fikk lov til å skaffe meg en privat veileder, fant en veileder på Universitetet i Agder, en professor som jeg kunne ringe til akkurat når jeg ville. Hadde samtaler med han på kontoret. Jeg har vært mange ganger til samtaler med han, eller tatt en tlf. ved behov. Det har blitt sjeldnere etter hvert som jeg har trening og rutiner. Men jeg har fått lov til å oppsøke veiledning og fått lov til å dra å kurs. Slik har det gått seg til. Det helt nødvendig i starten, helt nødvendig. Hva er rett og galt for pasienten og hva er rett og galt for meg. Det kan være nokså heftige problemstillinger.

Og så begynte et nytt livskapittel: 7. august 2020 ble Sivert pensjonist

Prest og etisk rådgiver Sivert Follesø takkes av konstituert enhetsleder Silje Lavik for lang og tro tjeneste som har båret preg av engasjement og iver for å hjelpe mennesker med rusproblemer videre i livet. (Foto: Frode Nordhelle)
Sivert hadde også mye takk å gi tilbake til sine kollegaer som kom for å hedre han. De var mange flere enn fotografen klarte å få med på bildet (Foto: Frode Nordhelle)

En kommentar

  • Karsten Nordal sier:

    Takk Sivert for en glimrende beskrivelse av 4. og 5. trinnsarbeid . Basisgruppebehandlingen ville ha vært meget mangelfull uten den jobben som å ta 4. og 5. trinn representerer. Livet har så mange snublesteiner, og kanskje spesielt for en rusmisbruker. I praksis viser det seg at ikke alt er lett eller riktig å ta opp i gruppa, slik som du også beskriver det. Derfor er det viktig/nødvendig med 4. og 5. trinn for å få bearbeidet det tyngste.
    Så er det slik at nye ting kan dukke opp underveis. Derfor synes jeg det er så bra at du ved slutten av behandlingen, etter et års tid, har gitt anledning til videre arbeid med 4. og 5. trinn.
    Mvh og takk for givende samarbeid i mange år!
    Karsten

X