was successfully added to your cart.

Handlekurv

ARAs pionerer i 12-trinnsbehandling: Olav Haavorstad

Dette er en serie intervjuer med noen av ARAs pionerer fra slutten av 1970-tallet og frem til 12-trinnsbehandling ble en del av helseforetaket SSHF i 2004. De som er intervjuet er noen av de personer som opprinnelig ble ansatt ved A-klinikken/ Vest-Agderklinikkene, frem til overgangen til helseforetaket i 2004. Hensikten med serien er å formidle hvilken betydning 12-trinnsbehandling har hatt i Agder, herunder spesielt Vest-Agder og presentere refleksjoner fra ansatte rundt utviklingen av 12-trinnsmodellen lokalt. Her presenterer vi Olav Haavorstad.

Olav Haavorstad var avdelingssjef i ARA fra 1999 til 2007. Foto: Frode Nordhelle

Hvor gammel er du?

Jeg er 74 år i år.

Hvor har du hatt din oppvekst?

Jeg er født i Kristiansand og vokste opp i Oslo fra jeg var to til elleve år. Ungdomstiden tilbrakte jeg i Kristiansand, fire år studietid i Oslo, har bodd og jobbet fire år i Japan, fem år i England og mange år i Øvrebø.

Når begynte du som leder ved det som den gang het Vest Agder-klinikken?  Når sluttet du ved avdelingen?

Jeg begynte 1. november 1999 og ble da ansatt som direktør ved Vest-Agderklinikken. I 2002 ble klinikkens poliklinikk godkjent som en del av spesialisthelsetjenesten. To år senere fikk vi godkjennelse for at også døgntjenesten vår ble en del av spesialisthelsetjenesten. Etter godkjennelsen ble Vest-Agder klinikken en egen avdeling ved Sørlandets sykehus med nytt navn Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA). Fylkeskommunen skulle ikke lenger ha ansvaret for denne tjenesten. Direktørstillingen ble endret til avdelingssjef.

Fra år 2007 overtok Arne Bie roret som avdelingssjef. På grunn av politiske gjøremål i fylkeskommunen de neste fire årene søkte jeg 40% avtalefestet pensjon. Den øvrige arbeidstiden på ARA foregikk i et tett samarbeid med Arne Bie. Dette varte frem til 2011, da jeg takket for meg etter mange gode år på ARA.

Hvilken praksis og erfaring hadde du som leder før du begynte ved klinikken?

Jeg er utdannet sosionom fra Norges Kommunal og sosialskole i 1971. Senere tok jeg tilleggsutdannelse fra Høyskolen i Agder i administrasjon og ledelse, forvaltningsrett, og rus.

Var bestyrer av den norske sjømannsmisjons reisetjeneste i Japan i fire år, og fem år i England som bestyrer av sjømannskirkens virksomhet i Essex (Stanford-le-Hope). Har også vært leder ved Loland behandlingssenter fra 1974- 78. Noen år etter det leder av eldresenteret ved Kongens senter i tre år. Helse- og sosialsjef i Evje og Hornnes i tolv år. Har også vært fylkespolitiker i mange år. Blant annet leder av fylkets Helse- og sosialutvalg og Kultur- og utdanningsutvalget. Som leder av Helse- og sosialutvalget var jeg i tre år valgt som styreleder ved Sørlandets sykehus på 1990-tallet. I denne tiden ble jeg godt kjent med A-klinikken.   

Har du arbeidet i pasientrelatert arbeid?

Evje og Hornnes kommune er en liten kommune med ca. 3500 innbyggere. Jeg ble ansatt som helse og sosialsjef der i 1987 og sluttet i 1999. At jeg hadde jobbet på Loland behandlingssenter gjorde at jeg også hadde en god del arbeidsoppgaver knyttet opp mot kommunens rusutfordringer. Både i pasientsamtaler og oppfølging under og etter opphold på institusjoner. Som leder av et mindre sosialkontor møter man alle typer utfordringer.  

Det ble satt i gang bygging av nybygg før rusreformen i 2004. Hvorfor var det viktig med et slikt nybygg?  

Behovet for nybygg var etter min mening svært viktig å få gjort, før vi ble en del av SSHF og måtte konkurrere med alle andre virksomheter på sykehuset om midler. Dette var Fylkestinget enig i. De regnet antakelig med at når fylket sa ja til nybygg, så ville det økonomiske ansvaret senere bli overført til sykehuset.  Dette ble senere satt på spissen da direktør Jan Roger Olsen nektet å overta låneansvaret for bygget og stanset byggevirksomheten en ukes tid mens Helse Sør vurderte saken. Som alle vet i dag måtte SSHF overta ansvaret for nybygget. Byggeprosessen var kommet alt for langt til at det kunne stoppes.

Etter min mening har dette nybygget hatt stor betydning for utvikling av et meget godt rustilbud i Agder. Særlig når man kan tilby nye pasienter gode fasiliteter, kombinert med et godt og spennende behandlingstilbud på ARA.

I denne sammenheng må jeg nevne ARA sin forskningsenhet som i mange år ble ledet av Øistein Kristensen. Både lokalt og nasjonalt er ARA nå kjent for sitt gode faglige tilbud med mange dyktige medarbeidere. Det er det grunn til å være både stolt og glad for.

Da du ble ansatt i 1999 var ruspoliklinikken flyttet over til Bispegra 50C. Ble det gjort noen vurderinger for å slå sammen disse virksomhetene? 

Selv om vi ønsket å samle hele virksomheten på ett sted var det ikke enkelt å få til. Området som Parkvesenet har i dag var på kommunekartet satt av til sosial virksomhet. Håpet mitt var på sikt å samle både døgntjenesten og poliklinikken her, men det var ikke mulig å få til da. 

I «Gamlebygget» hadde de fleste pasientene dobbeltrom. Det var en del av behandlingsfilosofien. Mange av terapeutene stilte seg kritiske til at det i nybygget ble en-mannsrom (i Hazelden, som modellen er hentet fra er det i dag fortsatt 2-mannsrom. Det samme gjelder de fleste rom ved Trasoppklinikken i Oslo, med samme modell). Hva var bakgrunnen for at det ble en-mannsrom?

Det nye bygget skulle dekke mange ulike tilbud for både menn og kvinner. Derfor ble enkeltrom valgt. Det var da også en del av utviklingen i tida. Så ble det laget et greit areal like utenfor rommene, der en kunne ha sosiale samvær og lage til noen måltider.

I 2004 ble Avdeling for rus og avhengighetsbehandling (ARA) egen avdeling under Klinikk for psykisk helse. Kan du si noe om hvilke argument som ble brukt fra Klinikken sin side i denne sammenheng? Hvorfor var dette viktig?

I 2002 ble poliklinikk en del av spesialisthelsetjenesten og i 2004 døgn. Da var begge en del av Klinikk for psykisk helse. I forbindelse med sammenslåingen snakket jeg en del med daværende klinikkdirektør Anders Wahlstedt. Slik jeg forstod det, var det for han en selvfølge at vi skulle bli, og være egen enhet. Jeg vil si vi kjente oss velkommen i sykehuset og opplevde respekt for vår faglige egenart.

I jubileumshilsen fra sykehusdirektør Jan Roger Olsen og klinikkdirektør Anders Wahlstedt i 2004 ble det gitt uttrykk for glede over at vi var blitt en del av spesialisthelsetjenesten:

«Riktignok et lite og ungt fagfelt i forhold til psykiatri og somatikk. Ikke desto mindre et spennende fagfelt som vi er overbevist om vil bli en verdifull medspiller i et større fellesskap».

Anders Wahlstedt

Og det var rett at vi var en liten avdeling, sammenlignet med psykiatrien, og for at vi skulle bevare tyngden i faget, var det viktig at vi ikke ble splittet opp. Psykiatrien hadde mye større bredde og vi hadde våre/noen perspektiv på rusen, som skilte seg fra psykiatrien. Det var derfor viktig å finne en organisasjonsform som tok vare på våre erfaringer.  Det at vi er en egen avdeling tydeliggjør oss som fag, og samarbeidet internt med psykiatrien kan utvikles bedre med utgangspunkt i dette.

Mange fortjener takk for sin innsats! Dette er ikke et enmannsforetak! Kong Harald har likevel fremhevet et par av dem og det med god grunn: Øistein Kristensen- med Ridder av ST. Olavs orden og Olav Espegren med Kongens fortjenestemedalje i gull. t

Hvordan opplevde du overgangen til statlig virksomhet? Var det noen fare for at 12-trinnsbehandling som behandlingsfilosofi ville forsvinne ut ved statlig virksomhet?

Nei, det har jeg ikke opplevd.  Forskningsmessig har man jo fulgt denne behandlingen i mange år og kunne fremlegge at behandlingsresultatene var meget gode. I denne sammenheng har forskningen som er gjort i FoU-enheten hatt stor betydning for legitimeringen av behandlingsmodellen.

Etter 2004 ble omfanget av virksomheten betydelig utvidet. Flere kulturer skulle slåes sammen (Aust- og Vest-Agder). Hvordan opplevde du denne endringen og hvilke tiltak ble iverksatt for å ta vare på den?

Felles personalsamlinger var viktige. Jeg var opptatt av at de ulike enhetene skulle oppleve ARA som en felles arbeidsplass med god trivsel. Vi hadde egne samlinger for ulike faggrupper. Svært viktig var det å få en god fordeling av lege- og psykologdekningen.

Det er vel rett å si at gjennom rusreformen mistet Vest-Agderklinikkene litt av sin autonomi, da en ble lagt inn under Klinikk for psykisk helse. En del av de gamle behandlerne fryktet for at rusbehandlingen ville bli negativt påvirket av psykiatrien, dersom en ikke ble autonom i klinikk for psykisk helse. Var det nødvendig å kjempe for dette? Hvordan opplevde du det?

Jeg opplevde stor respekt for vår virksomhet på våre ukentlige avdelingsledermøter i Klinikk for psykisk helse. Samarbeidet med psykiatrien tror jeg har vært en styrke for vårt arbeid. Det samme gjelder forskningsarbeidet knyttet til ARA. Det har helt klart styrket respekten for den rusrelaterte virksomheten. 

I min tid opplevde jeg ABUP som den faglig mest utadrettede virksomhet i klinikken. Nå tror jeg ARA har markert seg vel så mye gjennom sine doktorgradsarbeider. Ikke minst takket være forskningsvirksomheten med Øistein Kristensen i spissen. Han fikk mye frihet til å arbeide med forskning. Etter han fulgte Bjørg Hjerkinn, og det arbeidet John Kåre Vederhus har gjort har vært viktig. Det har vært litt moro å se utviklingen fra den gang jeg ble kjent med Oscar Olsen, lenge før jeg begynte ved ARA, og til i dag. De som har vært ansatt i FoU-enheten og ellers på ARA har på en god måte fortsatt det arbeidet han påbegynte.     

Hvilke administrative føringer ble lagt på deg som avdelingsleder etter rusreformen? 

Alle avdelingsledere ble målt for sin virksomhet. Utover dette ble det ikke lagt noen spesielle føringer. Jeg har alltid opplevd klinikksjef Anders Wahlstedt som en god sjef og støttepartner selv om vi av og til kunne være uenige.  

Var det mer stress knyttet til måltall for konsultasjoner enn i fylkeskommunen? (Finansieringen var jo litt annerledes)

Det å ha mål å strekke seg mot tror jeg er viktig i mange sammenheng. For å unngå stress bør det imidlertid være en felles forståelse for at det er mulig å nå målene enten på kort eller lang sikt.

Under fylkeskommunen var det noe som kalles «kommunal egenandel» før rusreformen i 2004.  Kommunene skulle gi garanti for sin andel. Tanken bak dette var at det skulle styrke samarbeidet mellom sosialtjenesten i kommunene og helsetjenesten i fylket. Opplevde du noen fordeler ved dette?

Økonomiske og behandlingsmessige forpliktelser overfor samarbeidspartnere tror jeg ikke er negativt. Slik jeg kjenner ARA har virksomheten i årevis hatt et godt samarbeid med kommunene både før og etter «kommunal egenandel». Det aller viktigste er at man erkjenner behovet av et godt samarbeid enten man tilhører primærhelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten. Derfor vil som oftest felles møte arenaer være viktig.  

I et tidsskrift fra psykologforening blir dette med individuakonsultasjoner i spesialisthelsetjenesten kritisert av psykolog og påpekt som en hindring for å aktualisere familieperspektivet i behandling av rusavhengige. I tiden etter at klinikken ble del av helseforetakene, like etter at du sluttet i klinikken, ble Regnbueprosjektet for barn og unge som vokser opp med rus lagt ned og likedan Familieteamet. Hvilke tanker har du om det?

At Regnbueprosjektet for barn og unge er lagt ned og likedan Familieteamet er trist å høre. Jeg håper at dette kommer på plass igjen.

Husker godt et besøk jeg hadde med statssekretæren i helsedepartementet, hvor jeg presenterte og overleverte materiell utarbeidet av Regnbueprosjektet. Tilbakemelding var meget positiv. Dette var et viktig arbeid som vi virkelig fikk honnør for.

Som leder av fylkeskommunens helseutvalg har jeg også i mange kommuner møtt folk som har opplevd betydningen av Regnbueprosjektets tiltak for barn og unge.

Regnbueprosjektet var vi stolte av. Ikke minst den kontakt de fikk i samarbeid med skoler og institusjoner og deres arbeid med barn og unge. Ja, dette bør en prøve å få tatt opp igjen.  

Er det annet du vil tilføye?

Jeg vil gjerne trekke frem Arne Bies engasjement når det gjelder ARAs faglige samarbeid med baltiske land og Russland. Og Olav Espegrens engasjement for å få til et rusfaglig tilbud ved Haydom sykehus i Tanzania.

Jeg kommer ikke til å glemme turen med Olav Espegren til Tanzania, hvor vi besøkte flere sykehus og snakket helsemyndighetene i Dar-es-Salaam. Her fikk vi høre at landet med over 30 millioner innbyggere hadde totalt 11 psykiatere, hvorav seks arbeidet administrativt. Rustilbudet var enda dårligere.  Ja, det mangler ikke på utfordringer.

– Jeg tenker med glede tilbake på mange fine år sammen gode medarbeidere ved ARA, avslutter Olav Haavorstad (Foto: Frode Nordhelle)

Legg igjen en kommentar

X